|
|
Arkiv artikkel fra den 06-09--1991
BARSKOGVERN OG VERNEDE OMRÅDER
I 1990 ble det opprettet 63 vernede områder i Norge. Vi har nå 1 347
områder som er vernet med et totalt areal på 18 400 km² eller nesten 5,7
% av Norge. Av dette utgjør de 17 nasjonalparkene 12 547 km², eller 3,9
% av Norge. Nasjonalparken utgjør altså 2/3 av det vernede areal. Siden
1982 har vernearealet økt med 2.1% eller 7 800 km²På sikt er målet at 10%
(Ca 32 000 km²)av landet vårt skal vernes og forbli i større eller mindre
grad uforandret for kommende generasjoner.
Til tross for at store områder er vernet står fortsatt mye planleggings
arbeid igjen. Fram til nå er bare forvaltningsplanen for Øvre-Pasvik, Stabbursdalen
og Saltfjellet godkjent. I løpet av høsten kommer Direktoratet for Naturforvaltning
med en «mal» for hvordan nasjonalparkene bør forvaltes. Denne malen vil
trolig ta utgangspunkt i et system der parkene deles inn i ulike brukssoner.
 |
Allemannsretten er dypt befestet i lovverket.
Økende turisme og naturbasert rekreasjon kan føre til værnede områder
dersom vi ikke gjennom tilrettelegging og markedsføring sprer belastningen
over et langt større område enn i dag. |
Produktiv barskog
Vi holder konserter, innsamlinger og driver veledighetsarbeid for å
verne tropiske urskoger rundt ekvator, men i vårt eget land er mindre enn
en tidel av det vernede område produktiv skog. Vi har dårlig ryggdekning
for å kreve at regnskogene i u-landene skal vernes når vi ikke mestrer miljøpolitikken
i eget hus! Den biologiske alderen på gran er 300 år og 700 på furu, men
mindre enn 5% av den produktive barskogen i landet vårt er over 160 år.
Forskjellen på skog og skog er som forskjellen på åker og eng. En åker består
av en rekke planter av samme type. En eng består av en rekke forskjellige
planter som skaper biotoper for en rikt sammensatt fauna. I følge svenske
undersøkelser huser en nordisk barskog mer enn 8000 dyrearter, mens en «industriskog»
har mindre enn en fjerdedel.
Først etter at Syse regjering i 1990 vedtok verneplanen for barskog vil
0.5% av det produktive skogarealet i Norge bli vernet. 60-70% av den produktive
skogen som skal vernes er privateid. Dersom vi skal ha som målsetning å
verne 10% av Norges areal, burde vel 2% være skog? Produktiv skog under
barskoggrensa skaper 70 000 årsverk og dekker 22% av Norge. 76% av dette
arealet er barskog og 87% av den produktive barskogen er privateid eller
tilhører bygdeallmenninger.Det er derfor ikke underlig at barskog er den
mest kontroversielle naturtypen å verne. I 1990 strittet nålene hos berørte
skogeiere som aldri før. På flere vis var det berettiget. Utvalget som har
utarbeidet utkastet til verneplan er etter skogeiernes syn snevert sammensatt
og manglet faglig tyngde. Takseringen av eiendommene var gjort med rakettfart
og ikke alltid av tjenestemenn med tilstrekkelig ballast hevdet skogeierne,
som naturlig nok også besitter betydelig kompetanse om egne eiendommer.
Ettersom det primært er urørt skog som vernes, uttrykte noen av skogeierne
ironisk; ".... det er «straffen» for ikke å ha drevet skogen". Nasjonalparker
og vernede områder er gjerne biotoper som ligger så avsides eller utilgjengelige
til at de ikke er blitt kommersielt utnyttet. Det omfattende barskogvernet
kan i de nærmeste årene kanskje legitimere friere beskatning i andre områder.
Med lave erstatningsummer og stort byråkrati for å bli enige om erstatningsummen,
kan det være naturlig for grunneier å tenke; "om jeg ikke driver hogst,
blir det fredet!".
Grunneierne mener seg umyndiggjort og fratatt råderett over egen eiendom.
Det som har vakt størst harme er at staten etter deres mening ikke vil erstatte
det reelle tap for eksproperiasjonen. Ved gode erstatningsoppgjør og gjennom
bedre samarbeid med grunneierne ville trolig langt større områder kunne
vernes med langt mindre misnøye. Først var intensjonen å verne 1300km²,
men dette ble realistisk vurdert til ikke være gjennomførbart. Dermed endte
det opp på 550km² som igjen ble redusert til 250km². Skogeierne på sin side
mente at 100 til 150 km² var tilstrekkelig.
|
|
Fra Skreikampen i Eidsvoll kommune. Akershus
fylke. Et særegent naturområde. |
Norge er tilbakestående
Sammenlignet med Finland og Sverige er vi et på etterskudd i vernesammenheng.
For å unngå å tapte ansikt mot verdensoppenionen blandet Utenriksdepartementet
seg inn og anmodet om at vi ikke måtte være for tilbakeholdne med barskogvernets
omfang. Sverige har vernet 25% av sin fjellskog. Det tilsvarer et areal
større enn det totale norske verneområde. I -89 bevilget Svenskene 230 millioner
til erstatning for vernet skog og deretter 60 millioner i året. I sammenligning
bevilget vi 8 millioner til erstatting i -89. Finland på sin side har vernet
over 8% av sitt totale areal.
Er det nødvendig å verne?
Holder nasjonalparkene og vernede områder på å utstpille sin rolle?
Vernede områder skal først å fremst sikre områder for fysiske inngrep. Ivaretas
ikke slike interessene på annet hold? Den som har prøvd seg på hyttebygging,
bygging av veier, hogst og andre naturinngrep vet hviken omfattende saksgang
det er snakk om og hvor mange instanser som skal ha et ord med i laget før
det eventuelt gis klarsignal.
Skognæringa har oppdaget at skog med jevn alder og med mer enn 70% av samme
art, er mer utsatt for forsurning og råte enn skog som består av flere tresorter.
Videre blir det også raskere gjenvekst med skog hvor bestanden har forskjellig
alder.
Flerbrukstanken er på full fart inn i skogbruket. Noen gårder får allerede
i dag mer enn 40% av inntektene fra salg av jakt, fiske og vilt. Utmarksturisme
med opplevelser i urørt natur vil bli en økende del av skogeiernes næringsgrunnlag.
En kalkyle fra Norsk Skogbruksforening viser at om få år vil omlag fjerdedel
av førstehånds verdiskapning i skogbruket ha tilknytning til jakt, fiske
friluftsliv. Nettoverdien vil trolig være høyere. Samtidig må norsk skogindustri
innstille seg på konkurranse med trelastprodukter fra eksempelvis land lenger
syd. Brasil produserer hogstmodne bartrær på 20 år og eukalyptus på 7 år.
Rundt ekvator oppnås tilsvarende kvalitet på virket men med en årlig tilvekst
som er 17 ganger større enn i gode områder i Norge. Derfor er norsk utmarksnæring
mot en kurs som på mange områder harmonerer med vernetankene. Allikevel
trenger vi værnede områder som får utvikle seg helt fritt, uten kultivering
med utgangspunkt i kommersielle interesser. Imidlertid fører skogbrukets
nye kurs til at næringsinteresser og verneinteressene får stadig mer felles.
|
|
Kveldsstemning i Vassfaret og bjørkeskog i Pasvik |
Slitasje og Forsøpling
Jotunheimen, Rondane, Dividalen og Øvre Pasvik Nasjonalpark får unngjelde
for sitt rennommé og den «vellykkete» markedsføringen. Det er nær sagt fullstendig
mangel på tilrettelegging for storstilt ferdsel i disse ytterst sårbare
områdene. Slitasje og forsøpling som følge av manglende tilrettelegging
representerer i dag en betydelig trussel mot verneverdiene. Geiteryggen,
Gjende og Galdhøpiggen, og Rondane er de mest utsatte områdene. Tilrettelegging
i form av veiledning, informasjon, og tiltak som leder og styrer menneskestrømmen
eksisterer knapt. Flere av Nasjonalparkene har bilveg nesten helt fram til
verneområdet. Dette medfører unødig forsøpling i parken og nærområdet samt
et utstrakt camping som med fordel kunne vært lagt lengre vekk. Hardangervidda,
vår største nasjonalpark, har allerede fått omfattende skader som følge
av motorisert ferdsel. Det er nødvendig med sterkere holdningskapende arbeid,
samt større ressurser til DRIFT av nasjonalparkene. Vi er på trappene til
den «grønne bølge», og det er i nå vi enda har anledning til å påvirke hvordan
eksempelvis Jotunheimen skal se ut om 50, kanskje 100 år. Sår i terrenget
etter en traktor bruker i mange områder mer enn 30 år på å heles. Når det
er snakk om flere tusen, endatil titalls tusen besøkende i løpet av året,
gjør det ut for mange traktorspor. Her kommer konflikten mellom allemannsretten
og hensynet til verneverdiene.Hvor skal vi legge skjæringspunktet?
Allemannsretten
Europarådet hevder at turisme vil være Europas største næringsvei i
år 2000. Dette må et naturland som Norge ta konsekvensene av. Vi har ikke
lov til å la oss overraske av en progressiv vekst i natur- og friluftslivbasert
turisme og dermed måtte betale med naturslitasje som tar generasjoner å
rette opp igjen. Vi har en lovbestemt rett til å ferdes fritt i utmark.
Allemannsretten er dypt rotfestet i lovverket vårt men uten klarsyn vil
vi få konfrontasjoner mellom retten til fri ferdsel og verneverdiene i Nasjonalparkene.
Det er uten tvil rikelig plass til alle, men uten målrettet kraftsamling
om for å fordele rekreasjonsmessig ferdsel over et større område og skape
bedre miljøbevisthet hos brukerne kan vi etterhvert få steile interessekonflikter.
Drift og markedsføring av Nasjonalparker
Ved å planlegge adkomstveier, informere, og lede de besøkende gjennom
eksempelvis klopplegging, kan vi langt på veg få i både pose og sekk. Vi
må ikke stirre oss blinde på Nasjonalparken. De utgjør ikke mer enn 3,9%
av landet vårt. Kanskje har vi vært for flinke til å fortelle om de unike
kvalitetene i nasjonalparkene, og dermed satt andre områder i skyggen, som
med sin beskjedne ferdsel, men like rike natur, gir enda rikere opplevelser.
Ved å fokusere og markedsføre et videre begrep enn bare nasjonalparken fordeles
ferdselen over et større områder slik at naturens bærekraft ikke blir satt
på prøve. En annen mulig trussel er turistbedrifter knyttet til eller nært
opptil Nasjonalparkene som drives ut fra rent kommersielle aspekter. DNT
driver virksomhet i eller i tilknytning til mange av våre vernede områder
og har i denne sammenheng et spesielt ansvar og en stor utfrodring i å delta
i utviklingen slik at også de som kommer etter oss kan få oppleve storslått
natur
|
Bok anmeldelse
Google Books
|
