|
|
Arkiv artikkel fra den 16-08--1994
Bjørnerittet
Araberhingsten Blue Shatan var en hårsbredd fra å bli årets første kjøttmåltid
for “Bjørn Strand”. Det var trolig bare ett tykt foret dekken som hindret
bjørnen fra å få skikkelig tak og avgjøre kampen. Bjørnen har nok fått en
frisk ridetur før den fyrige araberhingsten lyktes å kaste ham av og unnslippe.
 |
Til tross for at det er fire uker siden, er sårene
etter bjørneklørne fortsatt synlige på siden av den 10 år gamle
araberhingsten Blue Shatan. |
Det regnet og sluddet om hverandre de siste dagene i mai, så bonde Line
Margrethe Fredriksen på Strand mente det var best at den 10 år gamle araberhingsten
Blue Shatan gikk med dekken. Det var trolig det som reddet livet hans.
Ingen vet hva som egentlig skjedde før syv om morgenen i slutten av mai,
men da Line kom tilbake etter et ærend sto alle sauene, oksene og hesten
og trykket seg mot våningshuset på gården. De var tydelig oppspilte og redde.
Dekkenet som skulle verne hesten mot den kalde Finnmarksvåren var bare filler
og den stolte araberhingsten hadde stygge sår på siden etter bamsens klør.
De lange klørne hadde boret seg gjennom dekkenet og inn i siden på hesten.
I ukene etter brøt stadig oksene seg ut av innhegningen og sto å trykket
mot våningshuset. Sauene nektet å gå ut på jordet og det tok flere dager
før hesten turde å forlate stallen. Det er tydelig at bjørnen har hatt småbruket
under oppsikt en stund, i håp om å skaffe seg ferskt kjøtt. Etter en måned
tørr sauene fortsatt ikke gå ut på beitet, men holder seg rundt huset. Araberhingsten
Blue Shatan ser imidlertid ut til å ha kommet seg etter skrekkopplevelsen,
og er igjen ute på jordet og gresser, men med jevne mellomrom løfter han
brått hodet og speider omkring seg.
Forsvarte flokken?
For en del år tilbake ble en fjording kloret opp av bjørn i Jarfjorden
omlag 45 km unna. Denne fjording forsøkte å beskyttet flokken mot den kjøtthungrige
bjørnen. Kanskje var det også foranledningen til at araberhingsten Blue
Shatan ble skadd. Kanskje gikk han mot bjørnen og forsøkte å jage den vekk
for å beskytte de andre dyrene på gården. Sauene og de små oksene som gikk
sammen med hesten er utvilsomt er et langt enklere bytte for en utmagret
bjørn. Ettersom bjørnen ikke har gjort flere forsøk på å skaffe seg ferskt
kjøtt hos Linda Margrethe Fredriksen, må araberhingsten ha lyktes med jobben
som flokkleder og bodyguard.
Holder bjørnene på å sulte ihjel?
En mulig årsaken til at så mange bjørner er blitt så “husvarme” kan
være at en del av bjørnestammen i området er på randen til å sulte ihjel.
Mai juni er den vanskeligste kneika for bjørnen, og de dyrene som overlevere
fram til midten av juli får da et rikt matbord å høste av. For elg, rådyr
og småfugler er det ettervinteren som er kneika, og det er vanlig at disse
trekker inntil husene på denne tiden. I denne perioden kan elg og rådyr
være så tamme at de spiser av hånden, men når høsten kommer er de like ville
og sky som mer “normale” dyr.
I år er det lite kadavre, fjorårsbær og de fleste mauertuene er gravd opp
tidligere år. Så snart næringstilgangen i naturen blir bedre, vil de trolig
igjen trekke til skogs og bli like “ville” som vi forventer at bjørner skal
være.
Når det blir lite mat i et område ordner naturen det gjerne slik at en del
dyr legger ut på vandring og befolker andre områder. Forhåpentligvis vil
dette også skje i Pasvik. Ellers kan vi vente oss enda mer nærkontakt til
neste år.
Stadig mindre redsel for mennesker
En bjørn er ikke noe spesielt “intelligent” dyr. I likhet med en hund
har den evnen til å lære og tilpasse seg miljøet den lever i, og dens “intelligens”
er nok et hakk skarpere enn hos hunden. Når vi legger til at den eldste
ville bjørnen som er skutt i N.Finland var 47 år, er det lett å tenke seg
at tilpassingsevnen kan bli bedre enn lokalbefolkningen kan leve med.
Pasvik er et kjerneområde for bjørn og bjørnen er en truet art i Norge.
Jakt eller avliving er derfor neppe noen sannsynlig løsning. Når vi vet
at en bjørn i løpet av en sommer kan vandre mer enn 100 mil eller fra Østersjøen
til Vestlandet, så er heller ikke flytting til “øde” områder aktuelt. En
bjørn vandrer over 60 km i døgnet og i Europa finnes det ikke lenger “bjørnebiotoper”
hvor bjørn kan settes ut, uten at den kan kommer seg tilbake til folk i
løpet av et par døgn.
Geværselektering
Bjørnen har gjennom lange tider vært på det nærmeste utryddet over store
deler av Skandinavia som følge av hard beskatning. Bjørner med mest angst
for mennesker hadde naturlig nok størst sjanse til å overleve beskatning.
Dermed fikk vi en selektiv avl på dyr med stor respekt for mennesker. Nå
er det etterhvert blitt mange bjørnegenarsjoner siden vi har hatt regulær
jakt i Norge. Når vi vet at bjørnen kan bli gammel og lære ting like bra
eller bedre enn en hund, er det kanskje ikke så rart at vi stadig får dem
nærmere innpå livet. Kanskje er det beskatningen og gevær selektering av
bjørnestammen som gjør at vi har "dressert" dyrene slik at de oppfører seg
slik vi tror er "naturlig" oppførsel for en bjørn.
Ser vi bakover i historien til de dager før geværene kom eller før gevær
i alle fall var tilgjengelig for folk flest, måtte folk leve i en viss sameksistens
med bjørnen enten de ville eller ikke. Ofte var det langt mellom folk med
tilstrekkelig ferdighet og mot til å felle en bjørn.
Leve i lag med bjørnen
Bjørnen er ingen trussel for mennesker. I likhet med mange hunder er
det ikke alltid den godtar at fremmede kommer for nære matfatet eller ungene,
men ellers er det sjelden det behøver å være konflikter med andre interesser
enn sau.
Det er en allmenn oppfatning at bjørn fra naturens side har samme frykt
for mennesker som elg og andre storviltarter, men det er etter min mening
feil. Kanskje er det beskatningen og gevær selektering av bjørnestammen
som gjør at vi har "dressert" dyrene slik at de oppfører seg slik vi tror
er "naturlig" oppførsel for en bjørn.
Ta livet av påtrengende bjørner og unngå mat i nærheten av folk
I alle områder i Europa, Asia og Amerika hvor det er en naturlig og
sunn bjørnestamme, er “halvtamme” bjørner vanlig forekommende. Antallet
“tamme” bjørner kan reduseres vesentlig gjennom å sørge for at den ikke
finner mat i nærheten av hvor det bor mennesker og skyte de mest påtrengende
individene. Men en del bjørner vil aldri ha skyhet for mennesker, og det
er noe vi må lære å leve med dersom vi ønsker å ha en livskraftig bjørnestamme
i landet vårt. Vi må imidlertid sette en grense for hvor lite skyhet vi
kan akseptere før vi velger å avlive bjørnen.
|
Bok anmeldelse
Google Books
|
