|
| Arkiv artikkel fra den 25-03--1993 BJØRN & ELG I PASVIKVi skriver fredag 27. april. Vindkastene får gammelfuruene på Hareryggen til å vaie majestetisk. Solen står lavt på slutten av dagen. Bamsen lusker stille nedenfor grensegjerdet. Med sola i ryggen og været i nesen er det ideelle jaktforhold til tross for at snøen nesten er borte.
Bjørnen har for lengst fått vitring av den drektige elgkua med årskalv som ligger på en barflekk. De nyter vårsolens siste varme stråler før en klar og kald natt senker seg over Øvre-Pasvik Nasjonalpark. Bamsen huker seg mer og mer ned mens han smyger seg nærmere. Etter flere dager på bær fra i fjor skriker kroppen etter mer næringsrik kost. Elgtrekket nordover har startet så det står ikke igjen mange elgene helt sør i Pasvik. Hvert skritt velges med omhu. Han smyger så lavt at buken nesten berører lyngen. Kua har den lave kveldsolen i øynene mens vindens rusking i lyng og bar demper lyden av bamsen. Derfor oppdager hun ikke noe før bamsen er på noen titalls meter. Kua kommer opp og rekker et sprang før bamsen er oppe på ryggen. Han får tak og legger kua i bakken 2 ganger før han avgjør kampen med sine voldsomme krefter. Kanskje var det slik dramaet på Hareryggen i Øvre-Pasvik Nasjonalpark gikk for seg.
Ved 6 tiden lørdag morgen ruller Aabbor ut en halv omdreining av halen. Hodet løftes og nesen strekkes som en giraff på leting etter de beste bladene i toppet av treet. Den braskete unghunden trår med ett vart og forsiktig. Han vil opp på alle steiner og tuer og får liksom ikke nok luft gjennom nesen. Vi går stille. Unngår kvister, snø og bløte områder. Tuki, finskspetsen, får etter en stund også vitring. En vitring som gjør ham utrygg. Han holder seg tett bak meg. Når Aabboren innimellom tar overvær på en tue stikker han forsiktig hodet fram bak leggen min.
Brått stopper Aabbor. Halen rulles helt ut og henger rett bakover som på en schæfer i utstillingsringen. Ei elgku ser mot oss med et glassaktig blikk 20 meter unna. Halsen er strukket framover og en brun jordfylt tunge henger ut av munnen. 15 meter bortenfor henne ligger en årsgammel elgkalv. Tuki vil helst ikke lenger, han skotter engstelig rundt seg og opp på meg. Han vil ikke nærmere, men heller ikke bli igjen alene på dette skumle stedet.
Vi går fram etter først å ha studert området etter innehaveren av matfatet. Kua er har et sår et stykke oppe på nesen, kloremerker og sår etter klør på siden og mangler ragg på store områder av ryggen. Ragget ligger langs et ca 25 meter langt spor som bærer tydelig preg av kampen mellom de to store dyrene. 2 steder er jorden sparket opp og lyngen klemt ned.
Kua er ellers ikke rørt. Bamsen har tydlighvis foretrukket kalvekjøtt. Med et pent snitt har han åpnet siden på kalven og spist alle bløtdelene unntatt magesekk og tarmer. De ligger ved siden av. Også deler av bogen er spist. I brysthulen ligger 2-3 liter blod, så vi er ikke tvil om at vi har ødelagt bamsens frokost. Trolig ligger han irritert et stykke unna og overvåker oss. Hundene er imidlertid ikke snauere enn at de tar seg noen kjøttlunser før vi trekker oss stille tilbake. Vi ønsker ikke å ødelegge bamsens apetitt. Mandag kveld er vi igjen på vei mot Hareryggen i Øvre-Pasvik. Den kraftige vinden har holdt seg, noe som denne gangen går i bamsens disfavør. Vi følger et bekkedrag inn til finskegrensen slik at vi hele tiden har en høydedrag mellom oss. De siste 300 metrene blir opp en bakke som flater ut mot kadavrene. Jeg kontrollerer jevnlig vindretningen for å være sikker på at Aabbor tidligst mulig skal få været av bjørnen, dersom den er der.
Vindens rasling med lyng og bar kamuflerer lyden av gummistøvler mot frossen torv. Vi tar oss god tid. Går sakte og unngår alt som kan lage lyd. Det begynner å skrumres. Vi er litt sent ute. Ikke fritt for at hjertet gjør noen ekstra slag og at det farer mange tanker gjennom hodet. Bak vollen vel 100 meter foran oss står kan hende bamsen og gnasker. Avtrykket av forfoten målte 24 cm så det er en voksen kar vi er på visitt hos. Brått hører vi snøfting og så dump tramping. Han hørte oss likevel. Vi smyger forsiktig fram. Aabbor hører bjørnen. Den er på vei rundt oss for å få vitring og identifisere oss.
Hunden hører og sanser bamsen. Vi setter oss noen hundre meter unna plassen i håp om at han skal fortsette på kveldsmaten. Aabbor holder skarpt utkikk mot et punkt ute i skogen. Bamsen har gått rundt oss slik at han har værdraget. Nå er det han som har kontroll. Vi holdes under oppsikt. Jeg kan verken se eller høre noe, men Aabborens skarpe sanser følger bamsens bevegelser.
Utpå morgensiden går vi fram for å se på kadavrene. Av kalven er det bare bekkenpartiet, knokler og skinnet igjen. Kalven er flådd. Skinnet er ca 2 1/2 meter langt, mangler hode og en del på sidene og skinkene, men er ellers komplett. Kua er nå tatt i nærmere øyesyn. Alle bløtdelene, deler av bogen og skinkene er spist. Skinnet av kalven er bært opp til kua og alt er dekket av et solid lag mose og torv. I en sirkel rundt matfatet er det tett med bjørnemøkk. Det ligger en eim av innvoller og bjørnemøkk over plassen som neppe stimulerer apetitten hos andre en spesielt interesserte.
Blant bjørnemøkka rundt kadaveret er det kommet til nye ruker som bare inneholder bær. Kan det ha vært en ny bjørn her siden sist? Vi forlater plassen tidlig på morgensiden uten bjørn på filmen, selv om bjørnen sikkert har sett seg lei på oss. Fredag 27. april slo en bjørn ei elgku og en ett års kalv i Øvre- Pasvik. Fredag ettermiddag/kveld hadde bjørnen tuslet nedenfor grense-gjerdet fra Pilolaporten og nordover mot Hareryggen. På Hareryggen sto ei drektig elgku med en årsgammel kalv. Bjørnen kom på kort hold før den satte inn angrepet og kua gikk i bakken 2 ganger før bamsen avgjorde kampen. Dramaet utspant seg over ca 25 meter og det lå opprevet torv og en stripe av ragg etter kampen. Det var tydelige kloremerker og store hårløse partier på elgryggen etter et vilt men kortvarig ritt. Den ett år gamle kalven hadde ikke flyktet langt. Den lå omlag 15 meter fra moren.
Ledhunden Aabbor fant kadavrene ved 6.30 tiden lørdag morgen. Bamsen hadde ikke rørt kua. Kalvekjøtt sto nok høyere i kurs. Bløtdelene og deler av bogen på kalven var spist. Bjørnen hadde vært ute noen dager før han fikk suksess med jakten, for rundt kadavrene lå avføring med rester av bær. Fjorårsbær er neppe kost som en stor bamse setter pris på. Bamsen var trolig voksen for avtrykket etter forfoten målte 24 cm. Bjørnen hadde bitt kua på høyre side av hodet. Hvordan han hadde drept den fant vi ikke ut av, for vi ønsket ikke åsette spor som kunne ødelegge bamsens apetitt.
Neste besøk ved ble gjort mandag kveld kl 2245. Vi gikk sakte og stille på barflekkene. Vi sjekket jevnlig vindretningen for å hindre bamsen å få værdraget av oss. Vindens susing gjennom baret i gammelfuruene kamuflerte lyden av støvler i frossen lyng. Brått hører vi prusting og dumpe lyder av galopp. Heller ikke denne gangen lyktes det å komme usett inn på fotohold. På 150 meters avstand ble bamsen oppmerksom på gjestene og med et fornærmet fnys satte han av gårde. Aabbor hørte bamsen forflytte seg rundt oss for å få værdraget og identifisere fredsforstyrrerene.
Vårt forrige besøk hadde såmenn ikke påvirket bamsens apetitt. Det var nesten bare hår og beinslinter igjen etter kalven. Kua var nå tatt i nærmere øyesyn. Bamsen hadde han spist bløtdelene og en del kjøtt. Både restene av kalven og kua var dekket av et lag torv. I en ring rundt kadavrene lå bjørnerukene jevnt spredt. En eim av innvoller og bjørnemøkk lå over området. Vi tilbrakte noen timer et stykke unna med oversikt over plassen. Aabbor markerte bamsens tilstedeværelse men da vi satte kursen hjemover utpå morgensiden var det uten bjørnebilder på filmen.
Både i Finland og Sovjet, på andre siden av grensegjerdet, har årets bjørnejakt startet. Det sies bjørnen har mange manns vett. Om denne bamsen har nok vett til å holde seg på den siden av gjerdet hvor det jaktes med film og kamera gjenstår åse. [457 ord]
Vi skriver fredag 27. april. Vindkastene får gammelfuruene på Hareryggen til å vaie majestetisk. Solen står lavt på slutten av dagen. Bamsen lusker stille nedenfor grensegjerdet. Med sola i ryggen og været i nesen er det ideelle jaktforhold til tross for at snøen nesten er borte. Bjørnen har for lengst fått vitring av den drektige elgkua med årskalv som ligger på en barflekk. De nyter vårsolens siste varme stråler før en klar og kald natt senker seg over Øvre-Pasvik Nasjonalpark.
Bamsen huker seg mer og mer ned mens han smyger seg nermere. Etter flere dager på bær fra i fjor skriker kroppen etter mer næringsrik kost. Elgtrekket nordover har startet så det står ikke igjen mange elgene helt sør i Pasvik. Hvert skritt velges med omhu. Han smyger så lavt at buken nesten berører lyngen. Kua har den lave kveldsolen i øynene mens vindens rusking i lyng og bar demper lyden av bamsen. Derfor oppdager hun ikke noe før bamsen er på noen titals meter. Kua kommer opp og rekker et sprang før bamsen er oppe på ryggen. Han får tak og legger kua i bakken 2 ganger før han avgjør kampen med sine voldsomme krefter. Kankje var det slik dramaet på Hareryggen i Øvre-Pasvik Nasjonalpark gikk for seg.
Ved 6 tiden lørdag morgen ruller Aabbor ut en halv omdreining av halen. Hodet løftes og nesen strekkes som en giraff på leting etter de beste bladene i toppet av treet. Den braskete unghunden trår med ett vart og forsiktig. Han vil opp på alle steiner og tuer og får liksom ikke nok luft gjennom nesen. Vi går stille. Unngår kvister, snø og bløte områder. Tuki, finskspetsen, får etter en stund også vitring. En vitring som gjør ham utrygg. Han holder seg tett bak meg. Når Aabboren innimellom tar overvær på en tue stikker han forsiktig hodet fram bak leggen min.
Brått stopper Aabbor. Halen rulles helt ut og henger rett bakover som på en schaefer i utstillingsringen. Ei elgku ser mot oss med et glassaktig blikk 20 meter unna. Halsen er strukket framover og en brun jordfylt tunge henger ut av munnen. 15 meter bortenfor henne ligger en årsgammel elgkalv. Tuki vil helst ikke lenger, han skotter engstelig rundt seg og opp på meg. Han vil ikke nermere, men heller ikke bli igen alene på dette skumle stedet.
Vi går fram etter først å ha studert området etter innehaveren av matfatet. Kua er har et sår et stykke oppe på nesen, kloremerker og sår etter klør på siden og mangler ragg på store områder av ryggen. Ragget ligger langs et ca 25 meter langt spor som bærer tydelig preg av kampen mellom de to store dyrene. 2 steder er jorden sparket opp og lyngen klemt ned. Kua er ellers ikke rørt. Bamsen har tydlighvis foretrtukket kalvekljøtt. Med et pent snitt har han åpnet siden på kalven og spist alle bløtdelene untatt magesekk og tarmer. De ligger ved siden av. Også deler av bogen er spist. I brysthulen ligger 2-3 liter blod, så vi er ikke tvil om at vi har ødelagt bamsens frokost. Trolig ligger han irritert et stykke unna og overvåker oss. Hundene er imidlertid ikke snauere enn at de tar seg noen kjøttlunser før vi trekker oss stille tilbake. Vi ønsker ikke å ødelegge bamsens apetitt.
Mandag kveld er vi igjen på vei mot Hareryggen i Øvre-Pasvik. Den kraftige vinden har holdt seg, noe som denne gangen går i bamsens disfavør. Vi følger et bekkedrag inn til finskegrensen slik at vi hele tiden har en høydedrag mellom oss. De siste 300 metrene blir opp en bakke som flater ut mot kadavrene. Jeg kontrollerer jevnlig vindretningen for å være sikker på at Aabbor tidligst mulig skal få været av bjørnen, dersom den er der.
Vindens rasling med lyng og bar kamuflerer lyden av gummistøvler mot frossen torv. Vi tar oss god tid. Går sakte og unngår allt som kan lage lyd. Det begynner å skrumres. Vi er litt sent ute. Ikke fritt for at hjertet gjør noen ekstra slag og at det farer mange tanker gjennom hodet. Bak vollen vel 100 meter forran oss står kan hende bamsen og gnasker. Avtrykket av forfoten målte 24 cm så det er en voksen kar vi er på visit hos. Brått hører vi snøfting og så dump tramping. Han hørte oss likevel. Vi smyger forsiktig fram. Aabbor hører bjørnen. Den er på vei rundt oss for å få vitring og identifisere oss.
Hunden hører og sanser bamsen. Vi setter oss noen hundre meter unna plassen i håp om at han skal fortsette på kveldsmaten. Aabbor holder skarpt utkikk mot et punkt ute i skogen. Bamsen har gått rundt oss slik at han har værdraget. Nå er det han som har kontroll. Vi holdes under oppsikt. Jeg kan hverken se eller høre noe, men Aabborens skarpe sanser holder kontroll på bamsen.
Utpå morgensiden går vi fram for å se på kadavrene. Av kalven er det bare bekkenpartiet, knokler og skinnet igjen. Kalven er flådd. Skinnet er ca 2 1/2 meter langt, mangler hode og en del på sidene og skinkene, men er ellers komplett. Kua er nå tatt i nermere øyensyn. Alle bløtdelene, deler av bogen og skinkene er spist. Skinnet av kalven er bært opp til kua og alt er dekket av et solid lag mose og torv. I en sirkel rundt matfatet er det tett med bjørnemøkk. Det ligger en eim av involler og bjørnemøkk over plassen som neppe stimulerer apetitten hos andre en spesiselt intereserte.
Blant bjørnemøkka rundt kadaveret er det kommet til nye ruker som bare inneholder bær. Kan det ha vært en ny bjørn her siden sist? Vi forlater plassen tidlig på morgensiden uten bjørn på filmen, selv om bjørnen sikkert har sett seg lei på oss. |
Liker du disse nettsidene? Gi noen kroner slik at de kan bli enda bedre Dette nettstedet er laget av pairboka Friluftsliv året rundt Bestill boka fra forfatteren her
ISBN nummer: 9788292520017
Bestill boka fra din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark bokhandel Bok anmeldelse Bok&Media Google |