|
|
Arkiv artikkel fra den 08-07--1996
TAIGAENS BJØRNER del 1
TAIGA ER JAKUTISK OG BETYR SKOG. TAIGAEN ER ET BARSKOGBELTE SOM VESENTLIG
BESTÅR AV BJØRK, GRAN, OG FURU. DETTE JORDENS STØRSTE SAMMENHENGENDE BARSKOGBELTE
STREKKER SEG FRA PASVIKDALEN (NORGE) OG ENARE (FINLAND) I VEST, GJENNOM
SIBIR OG INN I NORDAMERIKA. FORUTEN SKOG BESTÅR TAIGAEN AV STORE MYRSTREKNINGER.
I VEST INNGÅR OGSÅ OSP, MENS DEN ØSTLIGE DEL HAR LERK. I SØR GÅR TAIGAEN
GRADVIS OVER TIL STEPPE, MENS I NORD GRENSER DEN ENTEN TIL ISHAVET ELLER
GÅR OVER I TUNDRA MED PERMAFROST. DISSE ØDE OMRÅDENE HUSER EN LANG REKKE
PATTEDYR. SOMMEREN ER KORT OG INTENSIV MED EN RIKT OG FRODIG FAUNA OG HER
FINNES NOEN AV ASIAS SISTE STORE LIVSKRAFTIGE BESTANDER AV STORE ROVDYR.
 |
Bjørnen graver i råtne stubber og trær på søk
etter insektlarver og maur, men også for å få fibertilskudd. I denne
stubben var det mye bjørnevitring som "tente" Akita Inu'en. |
«Fremskritt»
Som resultat av lite økologisk skogsdrift og Sovjetisk tungindustri har
en vestlige del av Taigaen mistet sitt særpreg. Store områder er forvandlet
til sterile ørkner som følge av tungmetaller og radioaktivt nedfall, men
ennå er store arealer upåvirket av våre «fremskritt». Ser vi bort fra industrisentraene
er dette noe av verdens tynnest befolkede områder.
Det er utvilsomt bjørnen som klarer seg best av de store rovdyra. Ettersom
den ligger i hi om vinteren kan den i liten grad jaktes med snøscooter.
Ulv og jerv oppspores og felles lett med snøscooter, men bjørnen kommer
som regel ikke ut av hiet før det meste av scooterføret er borte. De store
rovdyra har størst jaktlykke etter rein på snøføre, og ettersom bjørnen
ikke jakter om vinter er den også et forholdsvis mindre problem for reindriftsutøverne.
Pasvikdalen
Den 120 km lange Pasvikdalen ligger som en kile mellom Finland og Sovjet
og har en bjørnestamme på mellom 5 og 10 individer. Noen egentlig «stamme»
kan man neppe snakke om ettersom dalen bare er noen få mil bred og en bjørn
passerer fra Finland til Sovjet på noen timer.
 |
Bjørnespor er imponerende saker. Sporene etter
en voksen hannbjørn kan bli opp mot 30 cm. Dette er framfotsporet
etter en stor hannbjørn. |
Den Finske Taigaen
Taigaen strekker seg et godt stykke inn i Finland og har sin nordøstligste
begrensing ved Enaresjøen. Den finske bjørnestammen er på 400 - 500 dyr,
og den største tettheten er ikke på Taigaen, men helt S.Ø i Finland mot
Leningradområdet. I følge forskerne har stammen økt med 29,9% i løpet av
-80 tallet. Forskerne hevder at det er en absolutt minimumsbestand i S.Ø
Finland er 4 dyr pr. 1000 km², mens den finske delen av taigaen bare har
1.7 dyr som et absolutt minimum. I sammenligning regner man at de beste
bjørnebiotopene i Sverige har en bjørnetetthet på 1 bjørn på 20km². Lapplands
naturreservat på Kola, som ligger på omtrent samme breddegrad som Pasvikdalen
og Enaresjøen, har 1,6 bjørner Pr 100 km². Utenfor reservat på Kola drives
jakt og det antas at tettheten er noe lavere. Det er viktig å merke seg
at dette er minimumstall. Bjørnen ferdes over store områder, har skarpe
sanser og våre kunnskaper er mangelfulle.Særlig om våren men også om høsten
vandrer bjørnen over store områder.
Om sommeren er den betydelig mer stasjonær. Et sommerrevir i Lapplands Naturreservat
er på mellom 20km² og 90 km². Murmansk fylke er på 145 000 km², men bare
23% er dekket av skog. Det er minimum 3-400 bjørner i disse skogene. Til
tross for at bjørnestammen er glissen og dyrene vandrer over store areal
er det ikke små dyr. En av de største som er skutt i N. Finland veide 220
kg flådd og oppstykket, men hannbjørner med levende vekt på opptil 250kg
er ikke uvanlig.
 |
Denne fjorårskalven er drept for bare noen timer
siden 27. april 1990. Bjørnen forsynte seg godt. Kua som ligger
tyve meter unna er fortsatt helt urørt. |
Bjørn på Kola
Lengre øst, mot Kola er bjørnene preget av de karrigere forholdene.
Levende snittvekt for hanner er omlag 160 kilo, 100 kilo for hunner, mens
unger veier 20 kg den første høsten og 40 kilo den andre høsten.
Våren er kritisk
I midten og slutten av april kommer bjørnen ut av hiet. Etter en lang vintersøvn
med 8 hjerteslag i minuttet har bjørnen sakte vendt tilbake til normale
kroppsfunksjoner. Det er aldri funnet bjørner som har dødd av naturlige
årsaker, men det antas at en del individer dør under vintersøvnen. Den eldste
bjørnen som er skutt i N.Finland var 45 år gammel.
For å skaffe mat i april og mai må den ofte ut på lange vandringer. Etter
vintersøvnen skriker kroppen etter proteinrik næring. Om bjørnen nedlegger
et stort bytte spiser den seg god og mett over noen dager. Er det etter
noen dagers etegilde fortsatt igjen noe, graves det ned og tildekkes med
gress, mose, lyng og snø, for så senere, å bli tatt fram og spist videre
på. Hensikten med tildekkingen kan være å preservere maten og holde åtselsfugler
unna som kan røpe matfatet overfor andre store rovdyr. Fallvilt og kadaverfunn
graves derimot ikke ned. Lykkes bjørnen ikke med jakten eller i å finne
kadavre, spises mauregg i maurtuene, fjorårsbær, røtter av bjørnekjeks,
grønt gress eller den graver i råtne stokker for å finn maur og insektlarver.
Omkring sankthanstider parrer bjørnen seg, slik at perioden fra den forlater
hiet om våren og ut juni kan bære preg av at den ustanselig er på farten.
Frokostblanding
De utgravde maurtuene og råtne stokkene er det mest iøynefallende sporene
om bjørnens tilstedeværelse. Etter en skikkelig porsjon kjøtt spiser bjørnen
gjerne fibermateriale for å holde fordøyelsen i orden. En slik «frokostblanding»
kan bestå av greiner og bar av bartrær, maurtuemasse eller fibre fra råtne
stokker. Bjørnen som ble observert spisende på en død hvalmage ved ishavet
i 1979 fant seg en tønnestav som den spiste som flatbrød til kjøttet.
 |
2 dager senere er det bare beinbiter igjen etter
kalven. Skinnet er dratt opp til kua og dekket til med mose og lyng. |
Rekebjørner
Når bærene blir modne i juli - august utgjør det hovedføden. Molter
står øverst på listen og bjørn som er skutt midt i moltebærtiden har hatt
molter bokstavelig talt opp i halsen. I år hvor bærhøsten slår helt feil,
som i -68, klarer ikke alle bjørnene å bygge opp tilstrekkelig fettlag for
vinterdvalen. En mager bjørn går ikke i hi om vinteren, men streifer mer
eller mindre desperat omkring. Den bryter seg inn i hytter og hus, overfaller
alle slags levende vesener, også andre bjørner. I -68 ble 3 slike rekebjørner
skutt på Kola.
Dersom rekebjørner ikke blir avlivet, dør de av sult. Av og til blir en
bjørn skremt ut av hiet i løpet av vinteren. Som regel går den da tilbake
til hiet når fredsforstyrreren er borte eller finner seg et nytt hi. I -89
ble en bjørn skremt ut av hiet i mars i Enareområdet. Det var et av forsvarets
pansrede personellkjøretøy som kom kloss opp til hiet. Denne bjørnen gikk
ikke i hi på nytt, men ble gående ute en hel måned før normalt. Imidlertid
klarte den seg godt.
Taigaens bjørner del 2
Taigaens bjørner del 3
|
Bok anmeldelse
Google Books
|