|
|
Arkiv artikkel fra den 25-03--1993
BISAM I PASVIKDALEN
Den arktiske vinternatta har sluppet sitt kalde grep om Øst-Finnmark.
I Pasvik holder telen på å forsvinne fra de fleste myrene, men ikke alle.
Noen av myrene har permafrost og har ikke vært fri for tele på over 10 000
år.
Vårsolen tar så det virkelig kjennes.Den første myggen har fått seg noen
drabelige slurker blod fra nakken min. Det er en varm vindstille ettermiddag
i mai som tiner knoppene på bjørka og får naturen til å kraftsamle mot en
ny sommer. Vi sitter ved et lite tjern i Svanvik, knapt en kilometer fra
den Sovjetiske grensen.
Loken ligger blank og klar som et nypusset stuevindu.
Helt uten varsel er han der. Han svømmer langs sivkanten, glir lydløst framover,
bare en liten baug-bølge røper den lave profilen. Hvor han kom fra så vi
ikke. Han bare var der. Han svømmer rett forbi oss på 3-4 meters hold. Med
halen er den over en halv meter lang. I det han dykker ser vi en lang bred
skjellkledd hale. Det er ingen tvil. Det er enda en bisam av samme sort
som vi nettopp fikk i Connibear fellen.
Innlandsfisker Kjetil Rasmussen har sett mange av dem. Han har både fått
dem i ruse og sett dem i sivet. Kjetil setter pris på denne lille gnageren.
Bisamen hindrer Loken i å gro igjen av vannplanter og av skinnet blir det
flotte luer.
Sør-Varanger er muligens det eneste område i Norge som har en bisamstamme.
Bisamens anonyme levesett gjør at få har sett den selv om store deler av
kommunen har en livskraftig stamme. Bestanden vurderes til å være så stor
at det er åpnet for bisamjakt. Jaktiden er fra 21 august til 15 mai. Det
er neppe noen som målbevisst jakter bisam. Størst sjangse for å få se bisam
har en fra isløysinga og framover i mai. Da bruser det i blodet på bisamen
og han er på farten både sent og tidlig. Om ettermiddagen på varme vårdager
er bisamen i størst aktivitet.
I Finland omsettes det årlig 500 000 bisamskinn. I Sverige ligger skinnprisen
på ca 20,- og i Finland omtrent det dobbelte. Bisambestanden varierer i
sykluser på 4-7 år. På Kola er det drevet bisamfangst siden 1936 og i gode
år blir det levert nesten 4 ganger så mange skinn som i dårlig år.
Førsteinntrykket av en bisam er "minibever". Imidlertid mangler den svømmehud
mellom tærne og halen er mindre flattrykket. Bisamens hale er lengre, smalere
og er flattrykket vertikalt. Kroppen gir inntrykk av å være mindre klumpete
en beverens og kanskje bedre tilpasse et liv både på land og vann.
Voksne dyr kan veie 0.5 -1.7 kg med kroppslengde på 24-40 cm. Halen er 20-28
cm lang. Beveren har bevergjel. Bisamen har moskuskjertler. Derfor kalles
den også moskusrotte.
En voksen bisam veier ikke stort så det er følgelig lite kjøtt. I sammenligning
veier en voksen bever over 20 kg. Bisamen er ikke særlig sky og når han
først finner det for godt å svømme i overflaten kan han komme på kloss hold.
Det er lett å forveksle svømmende bisam og mink.
Bisamen er hjemmehørende sammen med minken i Nord-Amerika. Bisam finnes
i to utbredelse områder; Fra Frankrike og til Romania og i Russland, Finland,
Sverige og mellomeuropa.
Bisamen ble innført til en rekke europeiske land ved århundreskiftet og
til sovjet i 1927. Russerne anla oppdrettstasjoner ved Moskva og på noen
øyer i Kvitsjøen. På kola ble de første dyrene sluppet ut i Lappland naturreservat
i August 1931. Nesten 1000 bisam ble satt ut på Kola i tiden 1931 til 1936.
På slutten av -40 tallet fantes bisam over nesten hele Kola.
Spredningen skjer vår og høst og med en fart på 3-4 km pr år. Bisamen spres
både gjennom vassdrag i ferskvann og langs kysten. I Sverige har man registrert
en spredning på 7.5 km pr år langs kysten.
Bisamen foretrekker dype elvepartier med torvbredder og meget svak strøm.
Foruten vannplanter spiser bisamen gress og vier. Om vinteren finner bisamen
mat under isen som den spiser i hulen sin. Det er trolig vinterbeite som
begrenser bestanden.
I sumpområder lager bisamen en stor hytte av stilker, blad og røtter forsterket
med slam.Hytta er opptil 30-40 cm høy og kan bli et par meter lang. Hytta
kan ha flere værelser, innvendig dekket med tørt gras. Alle utgangene munner
ut under vann.
I Sør-Varanger ser det ut til at bisamen foretrekker huler utgravd i sand
eller i torvbredder. Hulene ligger 25-40 cm under jorden og kan være utformet
som et revehi med en rekke tunneler og utganger. Alle utganger er under
vann. Deler av gangsystemet ligger ofte under vann og der hamstrer bisamen
opptil 20 kg vinterforråd. Selve boligen er polstret med starrgras og ligger
tørt.
I det sydligste området kan hunnen få 2-3 kull i året med inntil 10 unger
i hvert. På Kola kan Bisamen av og til få 2 ungekull i året.
Bisamen finner maten under vann og er kun i overflaten for åtrekke luft,
"varme seg" i solen og stelle pelsen. Bisamen lever derfor et meget anonymt
liv og et tjern kan ha en god bisambestand uten at en ser noe særlig til
dyrene.
Av naturlige fiender har bisamen mink, rev, løshunder og havørn. Reven og
løshunder kan grave opp bisamens hule eller hytter.
Det ser allikevel ikke ut til at disse begrenser stammens spredning nevneverdig.
I Sverige ser én på Bisamen som en nyttig liten kar som redder vann og vassdrag
fra å gro igjen av vannplanter. Derved blir forholdene bedre for fuglelivet
og fiskebestanden. Bisamen lever av vannplanter. Den spiser bare rotdelene
slik at resten flyter opp og kan danne matter av råtnende vannplanter. Et
nyttig sportegn for en fangstmann eller bisamjeger.
Bisamen er naiv og uredd og ingen stor jaktlig utfordring, men akkurat som
beverjakta er bisamjakt en trivelig og rolig syssel på varme ettermiddager
om våren. Vårjakt på bisam passer fint inn i helårsjegerens nomadeliv når
det meste av annet vilt er fredet. Det er selvfølgelig ingenting i veien
for å jakte bisam om høsten, men da er det ofte annet vilt som frister mer.
|
Bok anmeldelse
Google Books
|