|
|
Arkiv artikkel fra den 30-10--1995
Magi rundt kaffebålet
En god historie hører liksom med rundt bålet. Gjerne også ei god skrøne.
Ei skrøne så god at tilhørerne stusser litt på om historien kanskje likevel
var sann. For å sette en spiss på historien og kanskje få tilhørerne til
å bli enda mer i tvil om historien likevel ikke var historie, kan du bruke
visuelle hjelpemidler. Her er tre visuelle triks du kan spinne inn i historien
din:
Hermetikkbokstrikset
Slik gjør du:
Legg langfingeren på ei bordplate, en stein eller annet hard underlag. En
uåpnet hermetikkboks med, kjøttkaker i brun saus, fiskeboller, spagettigryte
eller hva du nå har, tar du i den andre hånden. Løft boksen på strak arm
over og bak hode og slå den med stor kraft mot fingeren. Akkurat som hovslageren
smir en hestesko av glødende stål med en stor hammer. Etter bråstoppen mot
bordplata — og fingeren lar du boksen ligge i ro. Tar liksom en kunstpause.
Løft blikket og studerer ansiktene på tilhørerne, slik at du er sikker på
at du deres fulle og hele oppmerksomhet, og at de har fått med seg hva du
netopp har gjort. Deretter løfter du boksen sakte opp slik at alle kan se
at fingeren er like hel og at boksen har fått en stor bulk. Du får en ekstra
piff over trikset om du bruker et trebord eller planke under fingeren, fordi
det blir stygge merker i treverket etter boksens sveisekanter.
Det de andre ikke vet:
Under forutsetning av at du treffer fingeren med midten av blikkboksen,
ikke bunnen eller kanten, vil den massive boksen bøye seg rundt fingeren.
Fingeren er helt uskadd, den blir ikke øm en gang. Visuelt er trikset dramatisk,
med mye smell og action
Gjør ikke som meg. Legg ikke fingeren på et stuebord av tre. Da blir det
stygge merker i bordplata etter sveisen i blikkboksens topp og bunn. Trolig
får du som meg en frisk overhøvling. Er du på ei hytte vinterstid må du
ikke bruke en boks hvor innholdet er frossent, da knuser du fingeren.
Ekstra effekt
Om du er i et lystig lag og stemningen er den rette, kan du bruke en annen
kroppsdel enn langfingeren. Bulken i hermetikkboksen gjøre da som regel
et voldsomt inntrykk på publikum.
Kaffetriks
Smedfingre
Dette trikset er en skogsversjonen av "løpe over glødende kull" trikset,
som i flere kulturer blir knyttet til religiøs rettroenhet. DU behøver ikke
tilhøre noe religiøst samfunn for gjennomføre dette trikset.
Slik gjør du:
Når kaffekjelen over bålet koker, stikker du raskt hånden under kjelen og
legger håndbaken mot den delen som ellers er mot kokeplata. Så løfter du
kjelen av pinnen og gir den til en annen som sitter ved bålet. Vedkommende
tar tak i hanken på kjelen. Hanken er uhyre varm og vedkommende brenner
seg. Konklusjonen de andre trekker er at må du være utrustet med overnaturlige
egenskaper eller ha smedfingre som klarer å holde under bunnen av kjelen
uten å få stygge forbrenninger.
De andre ikke vet:
Kjelen må være skikkelig sotet under. Jo tykkere lag, jo bedre. Sotet isolerer
mot den varme kjelen og beskytter fingrene dine mot det varme metallet.
Fyrer du med tyri (rot av furu) som inneholder mye tjære blir det rask et
tykt sotlag under kjelen. Rå ved av gran, og furu soter også bra. Vent til
det er et godt sotlag under kjelen. Bunnen av kjelen vil ikke bli vesentlig
over 100 grader. Sotlaget beskytter deg mot forbrenninger og smerte lenge
nok til at du med en viss ro kan løft kjelen av bålet og som den naturligste
ting rekke den til noen andre, som sannsynligvis tar tak i hanken. Hanken
er hverken isolert med et sotlag eller "nedkjølt" til 100 grader. Dette
vil forsterke visualiseringen.
Smart ikke sant?
Kjelen som nesten aldri koker
Her har du virkelig muligheten til å fortelle en god skrøne. Du kan
også la være å si noe som helst og la de andre sitte å undre seg uten å
forstå noe som helst.
Slik gjør du:
Sørg for at det er du som fyller de to kaffekjelene med vann. Uten at noen
ser det lurer du en stein ned i den ene kjelen. Gjerne en som stor, flat
og mørk, slik at den ikke blir oppdaget om noen tar av lokket og ser ned
i kjelen.
Kjelen uten stein vil koke som normalt, mens den andre trenger evigheter
med oppvarming før den begynner å koke. Når den først koker, koker den lenge
etter at du har tatt den av varmen. Uansett hva du gjør. Om du så avkjøler
den mot snøen, holder den ned i en bekk, eller setter den til side.
Det de andre ikke vet:
Varmeoverføringen til steinen skjer vesentlig gjennom vannet, som aldri
blir varmere enn 100 grader. Derfor tar det så lang tid å få vannet til
å koke. Når vannet først koker er steinen kommet opp i over 100 grader og
forsetter å avgi varme til vannet en god stund. Derfor koker kjelen selv
om du legger den på snøen eller senker den ned i en bekk.
Da jeg møtte huldra
Det var en av disse frostmorgnene i slutten av november, når tåka ligger
tykk over skogen. Jeg hadde gått langt og begynte å bli litt usikker på
hvor jeg egentlig var. Men som jeg hadde regnet med lettet tåka utpå formiddagen
og det ble en herlig dag for toppjakt. Et flortynt snølag på gammelfuruene
gjorde at enhver tiur ville skille seg ut som en blekkflekk på et kvitt
ark. På kilometers avstand ville tiuren være synlig. Det var nesten nødt
til å bli tiur på meg på en dag som i dag. Etterhvert som tåka lettet helt,
fikk jeg øye på en stor svart fugl seks til åttehundre meter unna. Helt
etter boka. Fram mot der den satt var det en senkning i terrenget jeg kunne
følge, slik at det var mulig å komme inn på under 150 meters avstand uten
å kunne oppdages.
Spennende var det et kvarter sener. Jeg lurte rifla opp mellom to lavkledde
steiner i myrkanten. Sakt, sakte og helt lydløst. Tiuren har utrolig godt
syn. Han måtte ikke få øye på det lille svarte rifleløpet. Lirka hodet forsiktig
opp til kolben og fikk øye på tiuren mot hårkorset. Slo av sikringen, og
holdt på å avslutte. Men noe holdt meg i igjen. Hva var det?
Rød munn
Tiuren satt med hodet nedover. Nebbet beveget? Hva var den så på? Hva gartet
den til? Hårkorset fulgte stammen på den kronglete furua ute på myra. Hjertet
gjorde et hopp. Jeg kjente hvordan haken gled nedover kolben i det jeg måpte
mot det nydeligste gud måtte ha skapt av en kvinne. Der satt hun i lang
fotsid stakk med ansiktet vent opp mot den sværeste tiuren jeg noen gang
har sett. Gjennom kikkerten så jeg hvordan leppene på den røde munnen beveget
seg. Hun sa et eller annet til tiuren. Tenk om jeg hadde skutt. Tenk deg
overskriftene i Dagbladet, VG og Se og Hør!
Sluttstykket på rifla i bakre stilling. Patronene ut av magasinet. Tok rifla
over sekken og gikk fram. Jenta var så opptatt med å lage noen lyder mot
tiuren, at hun ikke enset meg før jeg var på et titalls meter. Hun skvatt
ikke. Hun satt bare et par vennlige kastanjebrune øyne rett i meg og nikket
med et skjevt smil. Tiuren løftet halsen der den satt på toppen. Ikke det
minste tegn til at den ville ta til vingene. Jenta hadde røde kinn og en
lang ravnsvarte hestehale. De løstsittende ullklærne lyktes dårlig med å
skjule konturene av en veldreid figur. Hun ble sittende mens vi snakket.
– Vilmar - Tiuren altså, er bestekompisen min. Akkurat som dere har hunder.
Vi er alltid i lag, forklarte hun med en myk smygende kvinnestemme.
Hakeslepp
Jeg stusset over ordet “dere”, men tenkte ikke mer over det — da. Vi snakket
en stund, og da hun spurte måtte jeg innrømme at jeg egentlig var på tiurjakt
og at det var på håret at jeg ikke hadde skutt Vilmar. Hun virket ikke overrasket.
— Vilmar har sett slike som dere før han, men takk for at du ikke skjøt.
— Tomhendt skal du likevel ikke komme hjem; sa hun og dro fram en meisløs
vadmelsekk. Ut av sekken tok hun en litt sotet, men ellers glinsende kaffekjele
i kobber. — Denne skal du ha; sa hun. Den koker kaffen din på en firedel
av tiden.
Jeg tok litt usikker i mot kjelen. Hun reiste seg. — Nå må jeg nok gå, sa
hun med en unnskyldende smil. Hun snudde ryggen til meg og tok noen skritt
framover. Det var da jeg fikk øye på noe som lignet på enden av ei kurumpe
som lagde slepespor i snøen under stakken hennes. Nei, dette er for fantastisk
tenkte jeg og løftet hodet for å se at tiuren virkelig satt der. Men treet
var tomt. Jeg hadde ikke hørt kjempetiuren slå ut, men borte var den. Da
jeg senket blikket fikk jeg hakeslepp for andre gang den dagen. Jenta var
også borte. Det var fem fotavtrykk i snøen utover myra, men så var det ikke
mer. Hadde det ikke vært for denne kaffekjelen som koker kaffen minst fire
ganger raskere enn vanlige kjeler, hadde jeg trodd at hele greia var en
hallusinasjon eller bare en drøm!
Det de andre ikke vet:
Før du begynner å fortelle denne skrøna har du fylt begge kjelene med vann
og hengt dem over bålet. Midtveis i historien koker vannet i “hulder” kjelen
og du passer på å slå på kaffe som den største selvfølgelighet, mens kjelen
med stein i tar du av lokket på og stikker fingrene nedi for å konstatere
at vannet fortsatt er kaldt. Når du er ferdig med historien skjenker du
kaffe til tilhørerne samtidig som du bemerker at vannet på den ordinære
kjelen fortsatt ikke koker. Kanskje vil noen av tilhørerne være usikre på
om det likevel finnes tamme tiurer og vakre kvinner med kuhale.
Påstand mot påstand
Du kan også bruke dette trikset for å “bevise” at kaffen koker dobbelt så
fort med furuved som med eksempelvis granved. Kan føre til mange artige
situasjoner om det sitter noen påståelige eller kverulerende personer rundt
bålet.
Plastposekaffe
Hell vann i en plastpose. Stikk åpningen inn på en pinne og hold posen
over varmen.
Vannet koker som i en vanlig kjele! Ta posen av varmen og hell på kaffe
eller te som ellers.
De andre ikke vet:
Vannet avkjøler plasten slik at den aldri blir så varm at den smelter. Det
du må passe på er at bålet ikke er for stort, eller at du holder posen så
nære flammene at hanken og delene av posen over vannet blir så varme at
de smelter. Bruk et lite eller middels bål. Du kan også bruke papirpose
til dette.
Peder
Her er et forslag fra meg. Hva synes du om det?
Har du noen trolltriks?
Har du noen triks til bruk for å skape stemning rundt bålet? Slike som kan
gjøre historiene og skrønene mer levende?
|
Bok anmeldelse
Google Books
|
