|
|
Arkiv artikkel fra den 24-02--1994
Ødestuene i Pasvik
I Pasvik har Statskog et ganske unikt tilbud til lokalbefolkningen bestående
av 7 restaurerte skogskoier med til sammen 33 sengeplasser. Koiene ligger
i en behagelig dagsmarsj fra hverandre og er utstyrt med ved og kokeutstyr.
Et eksklusivt tilbud forbeholdt turfolk til fots, på ski eller med hundespann.
33 sengeplasser
Statsskog har 60 åpne (Ref trykksaken: Statskog - til tjeneste en presentasjon)
husvære omkring i Norge. 7 av disse ble restaurert og satt i funksjon som
et ødestuenett i 1991. Øst-Finnmark forvaltning har skapt et unikt tilbud
til lokalbefolkning i form av dette ødestuenettet. På hver koie er det fra
4 til 6 sengeplasser. Rikelig med ved, dekketøy og kokeutstyr samt utedass.
Avstanden mellom koiene varier fra 5 til 20 kilometer.
Til Ellevannskoia, Høvannskoia og Føllvansskoia er det merket løype. De
andre er heldigvis umerket, og fordrer at du har med kjentmann eller behersker
kart og kompass. Merkede stier og annen “temming” av naturen medfører gjerne
store sår i denne subarktiske og langsomtvoksende naturen.
Lite brukt
Ellenvannskoia besøkes årlig av 150 - 300 personer, mens ingen av de
andre 6 koiene kommer neppe over mer 30 besøkende pr år. Vanligvis omlag
10-20 etter hytteboka å dømme. Da koiene ble opprettet var det engstelse
for at for mange turister skulle ta koiene i bruk, slik at den kommersielle
turistnæringen skulle bli skadelidende. Dette ser ikke til å være tilfelle.
Hverken turister eller lokalbefolkningen har blitt tilstrekkelig oppmerksomme
på koiene enda og dette er kanskje en av grunnene til de er så lite besøkt.
Alternativ og motvekt mot scooterkjøring
En forutsetning er at ingen av koiene skal være lovlig tilgjengelig
med motoriserte kjøretøy. Jeg synes vi burde utvide ødestuesystemet til
å bli et sammenhengende rutenett som strekker seg videre til Neiden, mener
utmarksteknikker Berit Broen ved Statskogs Kirkeneskontor. Dermed har vi
et rutenett som gjør det mulig å gå fra hytte til hytte fra Treriksrøysa
og til andre enden av kommunen. Dette vil være en motvekt og et godt alternativ
til pressgruppene som ønsker lempeligere bestemmelser for scooterkjøring,
fortsetter Berit. Vi er nå tilført ytterligere midler til å utvikle ødestuekonseptet
videre.
Treriksrøysa, Russergrensa, kulturspor og store rovdyr
Koiene ikke noe mål i seg selv. De skal være med å på å gjøre den utemmede
Pasviknaturen mer tilgjengelig for lokalbefolkningen. På de fleste flerdagers
turer er det naturlig å gjøre en sving om Treriksrøysa, der hvor den Russiske,
Finske og Norske grense møtes. Dette er faktisk den sydligste av våre to
treriksrøyser, selv om den ligger like langt øst som Istanbull og Petersburg.
Hustufter etter småbruk, reingjeterkoier og skogsarbeider koier er det også
å se.
Skjeftegresshesjer er noe man ikke får se noe annet sted i Norge. Det er
hesjer for å tørke elvesnelle som reingjeterne bruker for å få reinens tillit
og fortrolighet om vinteren. Næringsinnholdet er ikke så stort, men dyrene
elsker det og kommer gjeterne løpende i møte når det er foringstid. Dermed
er lettere å holde flokken samlet om vinteren og holde dem i ro slik at
de ikke bruker unødig energi i de marginale vintermånedene.
Eksotisk dyreliv
Elgen kom til Pasvik ved århundreskiftet og i dag har Pasvik en livskraftig
stamme. På vinteren står deler av stammen øverst i Pasvik. Om sommeren trekker
mange av dyrene over til Russland eller ut mot Varangerfjorden for bedre
beite og mindre insektsplager.
Norges største og tetteste bjørnestamme finner vi også i Pasvik. . Det har
ikke vært jakt i Norsk sektor på mange bjørnegenerasjoner, men det jaktes
en del på Russisk og Finsk side. Bjørnen unngår
mennesker, men sportegn er vanlig å se. Erfaringer både fra Hedmark og Pasvik
viser at bjørnen gjør mye mer ut av seg en man hittil har trodd. Bjørnen
farter over enorme områder og er ikke alltid så nøye med om det blir spor
etter den.
Bisam
I alle vassdrag med vannplanter er det bisam. En liten slektning av beveren
som ikke veier mer enn en kilo. Den er i likhet med mårhund og mink importert
fra Amerika, men i motsetning til de to andre er den ikke noe skadedyr.
Den spiser gress og røttene på vannplanter og hindrer på den måten vassdragene
å gro igjen. Bisamen har en flott pels og velsmakende kjøtt. Bestanden er
trolig på flere titalls tusen.
Fortsetter i Finland
Ideen til ødestueprosjektet fikk utmarkstekniker Kjell Stub Jakobsen
og Jørgen Hoffmann etter å ha opplevde de finske hyttene. Disse hyttene
danner et nett rundt Enaresjøen og brukes av grenseoppsyn, forvaltningen,
reingjetere, turgåere, fiskere og jegere. Med utgangspunkt i de Norske hyttene
kan du legge opp til turer på flere uker fra hytte til hytte gjennom Norge
og Finland. Et tilbud som ellers bare finnes på Den Norske Turistforenings
selvbetjeningshytter i de sentrale fjellstrøk sørpå.
Dersom ikke ødestuprosjektet var blitt gjennomført ville de fleste av disse
koien råtnet ned i løpet av få år. Fortsatt er det en rekke fine koier som
ikke er innlemmet i prosjektet og som trolig vil gå over i historien i løpet
av få år.
Drives av Statskog
Bortsett fra Saimikoia er hyttene restaurert, utrustet og forsynes med
ved av Statskog. Saimikoia forpaktes av sledehundklubben, men er åpen og
tilgjengelig som alle de andre koiene i nettet. Ellenvannskoia som ligger
i Nasjonalparken drives av parkoppsynet, som inntil for nylig også arbeid
for Statskog. Bortsett fra Ellenvannskoia er koiene desverre ikke så mye
brukt, men dette er slikt som lettest markedsføres fra munn til munn og
mindre gjennom massemedia. I takt med at tilbudet og Statskogs erfaring
som ødestuevertskap øker, vil besøkstallet også stige. Nærmere informasjon
om de enkelte koier finner du i folderen: “Velkommen til ødestuene i Pasvik”,
som du kan få tilsendt fra Statskog avd. Kirkenes tlf 789 92 239
Bildetekst
1. Pasvik har tidligere bærmodning enn ute ved kysten og på de utallige
myrene er det alltid nok molte til alle. Pasvik har faktisk norgesrekord
i bærmodning. I 1974 tok det bare 25 dager fra begynnende blomstring til
begynnende bærmodning
2. Det finnes noen få merkede stier i Pasvik, men oftest må man finne veien
selv. Det gir naturen et ekte villmarkspreg.
3. Med de mange våtmarksområdene og vassdragene er det mange elver som skal
passeres.
4. Pasvik har over 2.400 sjøer og vassdrag med 11 fiskeslag.
5. Et skikkelig kaffebål er en selvfølge på tur i Pasvik, og ved er det
som regel rikelig med. Det sies at et kaffebål i Pasvik er som en St.Hans
bål i Hammerfest.
6. Elgen kom til Pasvik ved århundreskiftet og stammen har vintertilhold
i Øvre-Pasvik.
7. Norges tetteste bjørnestamme finnes i Pasvik. Sportegn etter bjørn er
vanlig i Pasvik. Sporet etter en stor bamse kan være omlag 30 cm langt.
8. Her har bjørnen slått ei voksen elgku. Etter å ha spist seg mett har
den dekket til kadaveret med lyng og mose.
9. Bjørnen har så skarpe sanser at det er uhyre sjelden å få se den, mange
gamle Pasvikdøler har aldri sett bamsen, selv om lyder og sportegn er vanlig
10. Utgravd maurtue (IKKE BJØRN)
11. Naturbilder
12. Revesakskardet i Øvre Pasvik Nasjonalpark er en canyon i miniatyr og
står i sterk kontrast til naturen ellers i området. Absolutt verdt et besøk.
13. Koiene som i dag er restaurert og innlemmet i ødestuenettverket sto
i fare for å lide samme skjebne som disse. Fortsatt er det mange koier som
ikke er med i Statskogs Ødestue nettverk og dermed står i fare for å råtne
ned.
14. Ellenvannskoia i Øvre Pasvik Nasjonalpark er den mest bruket av koiene.
Årlig besøkstall på flere hundre mennesker. De andre koiene er som regel
bare besøkt av noen titalls vandrere.
15. Ellenvannskoia er restaurert helt nøyaktig. Til og med taktekkingen
er gjort etter gammel oppskrift.
16. Høvannskoia er den eneste koia som er ny oppsatt. Alle de andre koiene
er gamle reingjeter, oppsyns eller skogsarbeiderkoier.
17. Lerkevannskoia er den minste og eneste som er over tregrensa av ødemarkskoiene.
Ikke mange som har besøkt den.
18. Saimikoia er oppkalt etter en kokke som lagde mat for skogsarbeiderne.
Den var nære ved å gå over i historien da den lokale sledehundklubben begynte
å restaurere den. I dag er dette koia med den mest intense “Pasvik-atmosfæren”.
19. Føllvannskoia ligger nære opptil Finskegrensa og brukes av grenseoppsynet
under grensepatruljer og den eneste koia som ikke er laftet. Brukes mye
i jaktsesongen. Ligger midt i kjerneområdet for bjørn, og i bærsesongen
er det ikke mange meter mellom bjørnerukene.
20. Holmenkoia får sjelden besøk, selv om den nok er den romsligste og mest
representative skogsarbeiderkoia.
21. På finsk side av Pasvik fortsetter turen på de norske ødestuenes forbilde.
Her er et omfattende nett med koier rundt Enaresjøen. Standarden på de finske
koiene står ikke tilbake for de norske, men de har likevel ikke større besøkstall.
22. Reingjeterne slår skjeftegress (elvesnelle) og hesjer. Slike hesjer
kan ses langs en rekke av vassdragene i Pasvik.
23. Det er spor etter tømmerfløting i alle større vassdrag. Det er ryddet
en djupål i alle steinete bekker, og små og store demninger som ble fylt
og deretter raskt sluppet for å løfte tømmeret med seg.
24. Det ligger mange slike enorme hauger med bak etter de mobile sagbrukene
som har stått en rekke steder i dalen.
25. Russiske krigsfanger bygde disse “kavlaveien”. Om vinteren ble det vannet
oppå stokkene og dermed bygd en solid vintervei for tunge lastebiler. Disse
veiene ble brukt til tømmertransport og strakk seg opptil 2-3 mil innover
i skogen.
26. Før krigen ble denne koia påbegynt i alle hemmelighet på en holme på
Ellenvannet. Den skulle brukes til hjemmebrenning. Under krigen ble den
fortsatt i all hemmelighet flyttet til et øde skogsområde i nærheten av
Ellevannskoia. En britisk og en norsk motstandsmann skulle bo i den og sende
rapporter direkte til England. De ble feildroppet i fallskjerm over Enaresjøen
i stedet for over Ellenvannet. De kom til koia og begynte å lafte siste
omfaret og taket. På vei til Enaresjøen for å hente resten av utstyret ble
de tatt av en tysk patrulje, sendt til Trandum utenfor Oslo og skutt 25
mai 1944. Dette er nå mer enn 50 år gammel krigshistorie, men koia har enda
ikke råtnet helt ned.
|
Bok anmeldelse
Google Books
|
