|
|
Arkiv artikkel fra den 25-03--1993
SENSASJONELLE RÅDYR
Rådyrets evne til å klare seg på Nordkalotten er en viltbiologisk sensasjon.
Danske fagfolk på området vil knapt tro sine norske kollegaer når de forteller
at det i Finnmark er 30-50 rådyr.
Rådyrstammen og dens utbredelse på den skandinaviske halvøy har gått i bølger
gjennom flere hundre år. Omlag 1830 fantes bare en liten stamme igjen i
Skåne i Sør Sverige. Ved hjelp av utsetning, men hovedsakelig gjennom egenspredning
befolker rådyrene i dag hele den skandinaviske halvøy.
I Nord Norge er den vanligste innvandringsveien fra Sør og Øst. I begynnelsen
av vårt århundre var det bare noen små faste bestander lengst sør i Norge.
Fra århundreskiftet og fram til krigen, ekspanderte rådyrstammen slik at
det var dyr helt nord til Saltfjellet. I løpet av 40 år hadde altså dyrene
kolonisert halve Norge. De fleste av disse dyrene har kommet inn i Norge
fra Sverige.
I 1942 kom den første sikre observasjon på at rådyr var etablert nord for
polarsirkelen. Det var tidligere en observasjon fra 1939 i Jarfjorden i
Sør-Varanger, hvor bærplukkere hadde sett et rådyr. Hendelsen er utførlig
omtalt i lokalavisen. Dette dyret må i så fall ha vandret den lange veien
fra Karelen eller Bottenviken og gjennom Lappland. Denne observasjonen er
ikke bekreftet. På slutten av 50 årene ble det sett rådyr i Alta og i Billefjorden.
Alta har i dag en stamme på 5-10 dyr.
I Pasvikdalen, langs grensen mot Sovjetunionen, fant speidere i begynnelsen
av -60 årene en fot som ble sendt til undersøkelse, og viste seg å stamme
fra et rådyr.
I perioden 1960 - 64 ble streifdyr sett i nær sagt alle deler av Finnmark.
I Norge er det absolutt nordligste streifdyret sett i Havøysund, 71oN og
Nordligste faste stamme er i Smørfjord i Porsanger på 70o30' nordlig bredde.
Hvor kom rådyrene fra?
Rådyrene nådde Tornedalen, grensetraktene mellom Sverige og Finland, omtrent
på midten av 1950 tallet. Dyra vandret etterhvert over Torneelven og befolket,
Finland Kola og Finnmark. Det er først på 80 tallet at rådyret har etablert
seg i Finnmark.
Sovjetiske undersøkelser viser at snødybder på over 50-60 cm begrenser rådyrets
utbredelse. Dårlig framkommeligheten gjør at dyra ofte foretrekker å ferdes
på veg der de risikerer å bli påkjørt. I den dype snøen er de ellers et
lett bytte for hunder, gaupe og krypskyttere. Finnmark og Troms tilbyr rådyrene
helt marginale eksistensvillkår og store svingninger i rådyrstammene er
naturlige under slike forhold. Under vintre med mye snø dør mange dyr, og
det tar relativt lang tid før stammen tar seg opp igjen. Det drives ikke
jakt på rådyr i nordlige deler av Nordland, Troms eller Finnmark. Dersom
det ikke settes igang omfattende viltstellstiltak vil rådyr fortsette å
vær et rent eksotiske innslag i den sub-arktiske naturen.
Rådyrbestanden avtar raskt ettersom man flytter seg nordover i Norge.
I Nord Trøndelag fylke ble det i 1988 felt 2000 rådyr, mens den totale stammen
i Nordland fylke neppe overstiger 1000 dyr. I Finnmark er stammen som nevnt
neppe over 50 dyr og Troms har bare noen få titalls dyr.
Lengre sør i Norge er flere øyer befolket ved at dyrene har svømt ut, men
i Finnmark ser dette ikke ut til å være tilfellet. På mange av øyene er
livsvillkårene dårligere enn på land, og dyrene har tilstrekkelig med plass
på fastlandet.
Imidlertid vegrer ikke rådyrene seg for å svømme over store distanser eller
i sterk strøm. I 1962 forsøkte et rådyr åsvømme over verdens sterkeste havstrøm,
Saltstraumen i Nordland. Dyret ble reddet, men døde senere av anstrengelsene.
Dette dyret står utstoppet på Nordlandsmuseet i Bodø.
I noen områder i Finnmark holder gaupebestanden på å komme tilbake, og erfaring
sørfra tilsier at rådyrstammene får en kort karriere i biotoper med gaupe.
At rådyrstammen i Finnmark er større enn i det sydligere fylket Troms, skyldes
at Troms har større gaupebestand.
Rådyrene i norden er større enn i Syd Europa. I følge Bergmanns regel blir
varmblodig virveldyr større jo lengre nord de lever. Det begrensede vinterbeitet
gjør at de nordlige rådyrene får en til to kalver, mens to og tre kalver
er mer vanlig lengre sør i europa. I Finnmark kan det gå flere år mellom
hver gang geitene bærer fram kalv. Rådyret er ikke så nøysom i kosten som
elgen. Den betydelig mindre størrelsen gjør at de ikke kan beite så høyt
i trærne eller effektivt grave vekk snø for å komme til næring.
Derfor består vintermenyen av lav, lyng, kvist og bark fra lauvtrær samt
barkvister.Dyrene holder helst til i bevokste dalskråninger hvor det er
lite snø om vinteren.
Eneste sted i Finnmark hvor det er truffet viltstellstiltak for å bedre
forholdene for rådyr, er i Tana Kommune, som siden -86 har hatt 2 foringsplasser.
Det vinterfores en rekke steder i Finnmark, men på privat initiativ.
Til tross for vinterforing, er det ikke sett kalver i Tana på de tre siste
årene. På foringsplassene i Tana viser rådyrene lite redsel for forverten.
Forverten kommer på 10 meters avstand av rådyrene, men fremmede blir ikke
akseptert. 2 dyr ble muligens drept av løse fuglehunder våren 1990 og ytterligere
ett ble drept før jul samme år. Den største trusselen for dyrene er løse
hunder, hensynsløse scooterkjørere og krypskyttere.
I følge ryktene ble 2 eller 3 rådyr til julemat i
nabokommunen Sør Varanger for noen år tilbake.
Gjennom flere år var det ei rå (geit) i Nesseby. Vintrene tilbrakte hun
på søppelplassen, hvor det var varmt og godt åligge inntil søppelforberenningsovnene.
Geita hadde trolig hormonforstyrrelser, da den hadde utviklet rosenstokker
og klover som var omlag 20 cm lange. Dyret gikk dermed nesten på helene.
Rådyr på Kola
På 1800 tallet fantes rådyr over storparten av kvite-Russland, den sørlig
halvpart av Sibir, i Mongolia og Nære- og Fjerne Asias fjellområder. Fra
1930 tallet økte antallet og utbredelsen raskt. Den regulerte jakten og
den nye måten ådrive skogsdrift på er viktige årsaker til denne ekspansjonen.
I historisk tid har det ikke vært rådyr i Karelen eller på Kola. Dyrene
som i 1968 kom til Kandalaksjas naturreservat stammer trolig fra de dyrene
som på femtitallet krysset Torneelven. Et dyr ble i 1976 fanget vest for
Murmansk. I 1976 ble også rådyret fredet for jakt og i 1979 ble det innført
i Kolas "Røde bok". Den røde boken er en fortegnelse og beskrivelse over
sjeldne og truede plante- og dyrearter. Boken inneholder foruten rådyr også
havert (Gråsel). Rådyrets mulighet til å overleve på Kola er begrenset.
De store snødybdene gjør at den også her er et lett bytte for rovdyr, løse
hunder og krypskyttere.
Livet på nordens tak er tøft, og rådyrene nord for polarsirkelen er et kuriøst
innslag i den subarktiske faunaen. Det vil kreve utstrakt viltstell for
å holde stammen bærekraftig under de marginale forholdene. Bestanden er
helt prisgitt rovdyrbestanden og vinterklimaet, og noen harde vintre i strekk
eller et oppsving i rovviltbestanden vil trolig være fatalt. Det er derfor
ikke merkelig at rådyrene i Finnmark er betegnet som en viltbiologisk sensasjon.
KILDER:
OTTAR, Rolf Egil Haugerud, Rådyret vandrer mot Nord
Pattedyr på Kola, hefte utgitt av S.V. Museum (som du har).
Miljøvernavdeling i Finnmark & Tana Viltnemd
Rådyrets evne til å klare seg på Nordkalotten er en viltbiologisk sensasjon.
Danske fagfolk på området vil knapt tro på sine norske kollegaer når de
forteller at Finnmark fylke har 30-50 dyr.
|
Bok anmeldelse
Google Books
|