|
| Arkiv artikkel fra den 25-03--1993 SENSASJONELLE RÅDYRRådyrets evne til å klare seg på Nordkalotten er en viltbiologisk sensasjon. Danske fagfolk på området vil knapt tro sine norske kollegaer når de forteller at det i Finnmark er 30-50 rådyr.
Rådyrstammen og dens utbredelse på den skandinaviske halvøy har gått i bølger gjennom flere hundre år. Omlag 1830 fantes bare en liten stamme igjen i Skåne i Sør Sverige. Ved hjelp av utsetning, men hovedsakelig gjennom egenspredning befolker rådyrene i dag hele den skandinaviske halvøy.
I Nord Norge er den vanligste innvandringsveien fra Sør og Øst. I begynnelsen av vårt århundre var det bare noen små faste bestander lengst sør i Norge. Fra århundreskiftet og fram til krigen, ekspanderte rådyrstammen slik at det var dyr helt nord til Saltfjellet. I løpet av 40 år hadde altså dyrene kolonisert halve Norge. De fleste av disse dyrene har kommet inn i Norge fra Sverige.
I 1942 kom den første sikre observasjon på at rådyr var etablert nord for polarsirkelen. Det var tidligere en observasjon fra 1939 i Jarfjorden i Sør-Varanger, hvor bærplukkere hadde sett et rådyr. Hendelsen er utførlig omtalt i lokalavisen. Dette dyret må i så fall ha vandret den lange veien fra Karelen eller Bottenviken og gjennom Lappland. Denne observasjonen er ikke bekreftet. På slutten av 50 årene ble det sett rådyr i Alta og i Billefjorden. Alta har i dag en stamme på 5-10 dyr. I Pasvikdalen, langs grensen mot Sovjetunionen, fant speidere i begynnelsen av -60 årene en fot som ble sendt til undersøkelse, og viste seg å stamme fra et rådyr. I perioden 1960 - 64 ble streifdyr sett i nær sagt alle deler av Finnmark. I Norge er det absolutt nordligste streifdyret sett i Havøysund, 71oN og Nordligste faste stamme er i Smørfjord i Porsanger på 70o30' nordlig bredde.
Hvor kom rådyrene fra? Rådyrene nådde Tornedalen, grensetraktene mellom Sverige og Finland, omtrent på midten av 1950 tallet. Dyra vandret etterhvert over Torneelven og befolket, Finland Kola og Finnmark. Det er først på 80 tallet at rådyret har etablert seg i Finnmark.
Sovjetiske undersøkelser viser at snødybder på over 50-60 cm begrenser rådyrets utbredelse. Dårlig framkommeligheten gjør at dyra ofte foretrekker å ferdes på veg der de risikerer å bli påkjørt. I den dype snøen er de ellers et lett bytte for hunder, gaupe og krypskyttere. Finnmark og Troms tilbyr rådyrene helt marginale eksistensvillkår og store svingninger i rådyrstammene er naturlige under slike forhold. Under vintre med mye snø dør mange dyr, og det tar relativt lang tid før stammen tar seg opp igjen. Det drives ikke jakt på rådyr i nordlige deler av Nordland, Troms eller Finnmark. Dersom det ikke settes igang omfattende viltstellstiltak vil rådyr fortsette å vær et rent eksotiske innslag i den sub-arktiske naturen. Rådyrbestanden avtar raskt ettersom man flytter seg nordover i Norge. I Nord Trøndelag fylke ble det i 1988 felt 2000 rådyr, mens den totale stammen i Nordland fylke neppe overstiger 1000 dyr. I Finnmark er stammen som nevnt neppe over 50 dyr og Troms har bare noen få titalls dyr.
Lengre sør i Norge er flere øyer befolket ved at dyrene har svømt ut, men i Finnmark ser dette ikke ut til å være tilfellet. På mange av øyene er livsvillkårene dårligere enn på land, og dyrene har tilstrekkelig med plass på fastlandet.
Imidlertid vegrer ikke rådyrene seg for å svømme over store distanser eller i sterk strøm. I 1962 forsøkte et rådyr åsvømme over verdens sterkeste havstrøm, Saltstraumen i Nordland. Dyret ble reddet, men døde senere av anstrengelsene. Dette dyret står utstoppet på Nordlandsmuseet i Bodø.
I noen områder i Finnmark holder gaupebestanden på å komme tilbake, og erfaring sørfra tilsier at rådyrstammene får en kort karriere i biotoper med gaupe. At rådyrstammen i Finnmark er større enn i det sydligere fylket Troms, skyldes at Troms har større gaupebestand.
Rådyrene i norden er større enn i Syd Europa. I følge Bergmanns regel blir varmblodig virveldyr større jo lengre nord de lever. Det begrensede vinterbeitet gjør at de nordlige rådyrene får en til to kalver, mens to og tre kalver er mer vanlig lengre sør i europa. I Finnmark kan det gå flere år mellom hver gang geitene bærer fram kalv. Rådyret er ikke så nøysom i kosten som elgen. Den betydelig mindre størrelsen gjør at de ikke kan beite så høyt i trærne eller effektivt grave vekk snø for å komme til næring. Derfor består vintermenyen av lav, lyng, kvist og bark fra lauvtrær samt barkvister.Dyrene holder helst til i bevokste dalskråninger hvor det er lite snø om vinteren.
Eneste sted i Finnmark hvor det er truffet viltstellstiltak for å bedre forholdene for rådyr, er i Tana Kommune, som siden -86 har hatt 2 foringsplasser. Det vinterfores en rekke steder i Finnmark, men på privat initiativ.
Til tross for vinterforing, er det ikke sett kalver i Tana på de tre siste årene. På foringsplassene i Tana viser rådyrene lite redsel for forverten. Forverten kommer på 10 meters avstand av rådyrene, men fremmede blir ikke akseptert. 2 dyr ble muligens drept av løse fuglehunder våren 1990 og ytterligere ett ble drept før jul samme år. Den største trusselen for dyrene er løse hunder, hensynsløse scooterkjørere og krypskyttere.
I følge ryktene ble 2 eller 3 rådyr til julemat i nabokommunen Sør Varanger for noen år tilbake.
Gjennom flere år var det ei rå (geit) i Nesseby. Vintrene tilbrakte hun på søppelplassen, hvor det var varmt og godt åligge inntil søppelforberenningsovnene. Geita hadde trolig hormonforstyrrelser, da den hadde utviklet rosenstokker og klover som var omlag 20 cm lange. Dyret gikk dermed nesten på helene.
Rådyr på Kola På 1800 tallet fantes rådyr over storparten av kvite-Russland, den sørlig halvpart av Sibir, i Mongolia og Nære- og Fjerne Asias fjellområder. Fra 1930 tallet økte antallet og utbredelsen raskt. Den regulerte jakten og den nye måten ådrive skogsdrift på er viktige årsaker til denne ekspansjonen. I historisk tid har det ikke vært rådyr i Karelen eller på Kola. Dyrene som i 1968 kom til Kandalaksjas naturreservat stammer trolig fra de dyrene som på femtitallet krysset Torneelven. Et dyr ble i 1976 fanget vest for Murmansk. I 1976 ble også rådyret fredet for jakt og i 1979 ble det innført i Kolas "Røde bok". Den røde boken er en fortegnelse og beskrivelse over sjeldne og truede plante- og dyrearter. Boken inneholder foruten rådyr også havert (Gråsel). Rådyrets mulighet til å overleve på Kola er begrenset. De store snødybdene gjør at den også her er et lett bytte for rovdyr, løse hunder og krypskyttere.
Livet på nordens tak er tøft, og rådyrene nord for polarsirkelen er et kuriøst innslag i den subarktiske faunaen. Det vil kreve utstrakt viltstell for å holde stammen bærekraftig under de marginale forholdene. Bestanden er helt prisgitt rovdyrbestanden og vinterklimaet, og noen harde vintre i strekk eller et oppsving i rovviltbestanden vil trolig være fatalt. Det er derfor ikke merkelig at rådyrene i Finnmark er betegnet som en viltbiologisk sensasjon. KILDER: OTTAR, Rolf Egil Haugerud, Rådyret vandrer mot Nord Pattedyr på Kola, hefte utgitt av S.V. Museum (som du har). Miljøvernavdeling i Finnmark & Tana Viltnemd Rådyrets evne til å klare seg på Nordkalotten er en viltbiologisk sensasjon. Danske fagfolk på området vil knapt tro på sine norske kollegaer når de forteller at Finnmark fylke har 30-50 dyr.
|
Liker du disse nettsidene? Gi noen kroner slik at de kan bli enda bedre Dette nettstedet er laget av pairboka Friluftsliv året rundt Bestill boka fra forfatteren her
ISBN nummer: 9788292520017
Bestill boka fra din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark bokhandel Bok anmeldelse Bok&Media Google |