|
|
Arkiv artikkel fra den 25-03--1993
SJUENDE FAR I HUSET
Ett av de mest anonyme dyrene vi har i våre elver og bekker, er trolig
elveperlemuslingen. Akkurat som i havet finnes en rekke arter av muslinger
i ferskvann. Både dammusling, malermusling og elveperlemusling finnes/fantes
i skandinavia. De skiller seg fra sine saltvannsfrender med en ganske original
forplanting, og evnen til å vandre avgårde med skjellet på ryggen som en
sneile. Mange en vandringsmann med fiskestang har vandret langs bekker og
elver og sett små og store kolonier med muslinger. Det er rart å tenke på
at et lite dyr i en bekk er like gammel eller eldre enn ens egen bestefar.
Her kan vi virkelig snakke om sjuende far i huset.
Elveperlemusling vokser med en "fart" på 2.5 mm pr år, er kjønnsmoden etter
20 år og kan bli over 60 år gammel. En voksen musling er 12-15 cm lang og
er nyreformet med svart skjell. Unge skjell har brun underside. Elveperlemuslingens
fot er mye lik den vi finner hos snegler. Med den kan den forflytte seg
flere desimeter i timen og på 20 minutter graver den seg ned slik at den
blir stående loddrett i sanden med halvparten av skallet synlig. Elveperlemuslingen
ernærer seg av plankton og smådyr som den filtrerer ut av vannet.
Eiendommelig forplantning
De små muslingeggene utvikler seg inne i moren. I juli/august pumper hun
ut 1/2 - 1 mill små skjellformede larver som er omlag 0.3 mm lange. De ørsmå
larvene ligger i klumper i elvegrusen og venter. I det en bekkeørret eller
annen fisk svømmer forbi, skyter larven opp fra bunnen og fester seg til
finner eller gjeller. Der kapsles den lille larven inn i en byll. Vel innkapslet
i fiskens gjeller eller finner utskiller larven magesyre og snylter på fisken
som en parasitt. Etter 2-10 uker er larven ferdig utviklet, byllen sprekker
og larven synker ned på bunnen som ferdig utviklet skjell. Vertsfisken kan
i løpet av disse ukene ha forflyttet seg over store avstander, og på denne
måten spres elveperlemuslingen. Såret etter byllen gror og fisken får ikke
mén etter sin blindpassasjer og snylter. I utgangspunktet skulle det være
muslinger over store deler av Finnmark, men forurensing, uforstandige perlejegere
eller andre forhold har ført til at dette sårbare dyret stadig taper terreng.
Perleinnsamling
I tidligere tider var ekornskinn og perler fra elveperlemusling svært verdifulle.
I dag har verken ekornskinn eller perler særlig verdi. Man regner med at
1 av 100 voksne muslinger har perler og at 1 av 2500 muslinger hadde en
perle av verdi.
Man tror perler dannes ved at en gruppe celler fra overhuden som danner
skjellet, løsner under et parasittangrep og blir liggende i skjellets bindevev.
Der danner disse cellene en løs samling perlemor. Tidligere ble det drevet
perleinnsamling i Mellomeuropa og særlig i nordlige deler av Russland, som
har de største forekomstene. Finnmark har trolig den nordøstligste utstikker
av denne bestanden. Perleinnsamlingen foregikk ved at man med 6 -10 års
mellomrom samlet inn muslingene og med et særskilt verktøy, en sperretang,
åpnet muslingen uten å skade den. Muslingen ble undersøkt for perler og
deretter helt uskadd satt tilbake i bekken for ny kontroll etter ytterligere
10 år. Selv med østeuropas lave lønninger, klarer man ikke å få til lønnsomhet
i dagens perlefiske.
Truet dyreart i Finnmark
Elveperlemuslingen er svært følsom for forurensing og krever helt rent,
klart, kaldt og raskt strømmede vann med lite kalk. Kalde klare bekkørretbekker
hvor vannet ikke blir varmere enn 13-14 grader, er i utgangspunktet gode
biotoper. I dag er mange bestander av elveperlemuslinger gått over i historien
og med dagens "utvikling" vil sikkert flere slå følge.
Elveperlemuslingen kan ses i områder hvor strømmen er passe sterk og bunnen
består av grus, sand eller stein. De største konsentrasjonene finnes ofte
i bekker som ikke er bredere enn tre fjerdedels meter og knapt en halv meter
dype. I kulper og i fordypninger er bunnen nærmest brolagt med skjell. I
bredere elver er det også skjell, men der står de ikke så tett. Det er ikke
døde skjell å se, for de skylles trolig vekk under vårflommen. Det er utrolig
at disse små dyrene klarer den lange vinteren under tykk is, i mørke og
nesten uten vannsirkulasjon.
Etter å ha svømt og gått flere kilometer i elv og bekker med muslinger i
Pasvik, klarte jeg ikke å finne noen mindre enn 4 cm. Det kan tyde på at
den ikke har lykkes å formere seg på de siste 10-20 år. Bestanden av elveperlemusling
i Finnmark holder muligens på å gå over i historien. Elveperlemusling har
vært vanlig i store deler av Norge. I dag er bestandene sterkt redusert
uten at noen har oversikt over bestanden før eller nå.
PERLEMUSLING I PASVIK
Etter perler, gull og diamanter i Pasvik
I 1933 fikk eventyreren og diamantjegeren P.B. Holte i oppdrag av en liten
interessentgruppe å reise til Pasvik for å undersøke mulighetene for lønnsom
drift av perler, gull og diamanter. Den franske mineralog Fouqué hadde tidligere
funnet perler i rød sand på finsk side av Pasvikelven. Den franske professor
Charles Rabot hadde også gjort liknende funn, mens den tyske geheimbergrat
dr. Robert Scheibe foruten diamanter også fant andre edelstener i Pasvikelven.
I den røde sanden ved Svanvik fant Holte både diamanter og rubiner.
De mest lovende edelstensforekomstene fant han imidlertid ved Kjerringneset
i Øvre Pasvik. Holt på viste også gull i kvartsførende fjell. Etter tre
ekspedisjoner til Pasvik i første del av vårt århundre konkluderte P.B Holte:<<
Der er diamanter i elvegrusen i Pasvik, der er perlemusling i overflod og
der er gull i fast fjell>>.
Holte fant aldri drivverdige mengder av gull eller edelstener i Pasvik,
og elveperlemuslingen er nå en truet dyreart. Holte skriver at han fant
perlemusling i overflod i 1933. Allerede da ble det hevdet at den skulle
være utryddet av rovfiskere. I dag produseres perler industrielt, og perler
fra perlemusling her derfor marginal verdi.
Elveperlemusling vokser med en "fart" på 2.5 mm pr å r, er kjønnsmoden etter
20 å r og kan bli over 60 å r gammel. En voksen musling er 12-15 cm lang
og er nyreformet med svart skjell. Unge skjell har brun underside. Elveperlemuslingens
fot er mye lik den vi finner hos snegler. Med den kan den forflytte seg
flere desimeter i timen og på 20 minutter graver den seg ned slik at den
blir stå ende loddrett i sanden med halvparten av skallet synlig. Elveperlemuslingen
ernærer seg av plankton og små dyr som den filtrerer ut av vannet.
Eiendommelig forplantning
De små muslingeggene utvikler seg inne i moren. I juli/august pumper hun
ut 1/2 - 1 mill små skjellformede larver som er omlag 0.3 mm lange. De ørsmå
larvene ligger i klumper i elvegrusen og venter. I det en bekkeørret eller
annen fisk svømmer forbi, skyter larven opp fra bunnen og fester seg til
finner eller gjeller. Der kapsles den lille larven inn i en byll. Vel innkapslet
i fiskens gjeller eller finner utskiller larven magesyre og snylter på fisken
som en parasitt. Etter 2 10 uker er larven ferdig utviklet, byllen sprekker
og larven synker ned på bunnen som ferdig utviklet skjell. Vertsfisken kan
i løpet av disse ukene ha forflyttet seg over store avstander, og på denne
måten spres elveperlemuslingen. Såret etter byllen gror og fisken få r ikke
mén etter sin blindpassasjer og snylter. I utgangspunktet skulle det være
muslinger over store deler av Pasvik, men forurensing, uforstandige perlejegere
eller andre forhold har ført til at dette sårbare dyret stadig taper terreng.
Perleinnsamling
I tidligere tider var ekornskinn og perler fra elveperlemusling svært verdifulle.
I dag har verken ekornskinn eller perler særlig verdi. Man regner med at
1 av 100 voksne muslinger har perler og at 1 av 2500 muslinger hadde en
perle av verdi.
Man tror perler dannes ved at en gruppe celler fra overhuden som danner
skjellet, løsner under et parasittangrep og blir liggende i skjellets bindevev.
Der danner disse cellene en løs samling perlemor. Tidligere ble det drevet
perleinnsamling i Mellomeuropa og særlig i nordlige deler av Russland, som
har de største forekomstene. Sør-Varanger er trolig den nordøstligste utstikker
av denne bestanden. Perleinnsamlingen foregikk ved at man med 6 -10 års
mellomrom samlet inn muslingene og med et særskilt verktøy, en sperretang,
åpnet muslingen uten å skade den. Muslingen ble undersøkt for perler og
deretter helt uskadd satt tilbake i bekken for ny kontroll etter ytterligere
10 å r.
Truet dyreart i Finnmark
Elveperlemuslingen er svært følsom for forurensing og krever helt rent,
klart, kaldt og raskt strømmede vann med lite kalk. Før var det elveperlemusling
i en rekke vassdrag i Sør Varanger, særlig Jarfjorden og Pasvik hadde store
forekomster. Kalde klare bekkørretbekker hvor vannet ikke blir varmere enn
13-14 grader, er i utgangspunktet gode biotoper. I dag er bestanden i Jarfjorden
kanskje helt borte, mens Pasvik fortsatt har elveperlemusling i noen vassdrag.
Elveperlemuslingen kan ses i områ der hvor strømmen er passe sterk og bunnen
bestå r av grus, sand eller stein. De største konsentrasjonene fant jeg
i bekker som ikke er bredere enn tre fjerdedels meter og knapt en halv meter
dype. I kulper og i fordypninger er bunnen nærmest brolagt med skjell. I
bredere elver er det også skjell, men der står de ikke så tett. Det er ikke
dø de skjell å se, for de skylles trolig vekk under vårflommen. Det er utrolig
at disse små dyrene klarer den lange vinteren under tykk is, i mørke og
nesten uten vannsirkulasjon.
Etter å ha svømt og gått flere kilometer i elv og bekker med muslinger,
klarte jeg ikke å finne noen mindre enn 4 cm. Det kan tyde på at den ikke
har lykkes å formere seg på de siste 10-20 å r. Bestanden av elveperlemusling
i Finnmark holder muligens på å gå over i historien.
|
Bok anmeldelse
Google Books
|
