|
|
Arkiv artikkel fra den 10-08--1993
Tuki og den fjærkledde damen
En liten rød tøffing på 8 uker hadde bolig i pappkassen under skrivebordet.
Sammen med den jevgamle dreveren Kalle besørget de full fres det meste av
dagen på det i fra før travle kontoret.
Tuki beholdt tilnavnet Lech Walesa til han var vel 4 mnd for sin manglende
kontroll på kjølevannet
I begynnelsen av september var den lille røde blitt 3 mnd og vi tok jevnlig
småturer inn på åsen.Tuki holdt seg gjerne 15-20 meter forran meg på stien.
En dag var vi i farta gjennom en teig gammel rank granskog.
Både Tuki og jeg skvatt til ei røy tok til vingene og vrei seg mellom trærne.
Den lille røde spetsvalpen sto undrende og så skiftevis etter fuglen og
på meg. Hvorfor alt dette bråket? Røya satte seg opp bare 30 meter nedenfor
stien.
Trolig hadde hun bare oppdaget hunden. Jeg lirket av meg joggeskoene slik
at vi kunne lure oss tille ned for å hilse på.
Hvert fottrinn ble nøye vurdert. Foten må ned uten knaking, knekking eller
rasling i lyngen. Etter 5-6 minutter var vi kommet ned til en liten glenne
i skogen. Enda var det ikke tegn til den fjærkledde damen. Enda en gang
grensket jeg trærene rundt glenna. Nei. hun må ha slått inn høyt oppe i
treet og sluppet seg lydløst ut igjen konkluderte jeg. Tuki somhele tidenhadde
holdtseg rundt bena mine mens jeg rykket fram sto nå midt ute på glenna.
Jeg tok to skritt fram og dermed braket hun ut. Tuki gjorde noen raske byks
etter henne og kom men en hissig melomting mellom grynt og bjeff. Hva skulle
dette hastverket være godt for? Merkelig at jeg ikke hadde fått øye på henne.
En grenen hun hadde sittet på seg vaiet fram og tilbake. Den var bare 1½
meter over bakken og bare 7-8 meter unna oss.
I midten av september året etter var Tuki blitt 15 mnd. Storfuglene er svært
stasjonære, så jeg hadde god tro på å få møte henne igjen. Den lille røde,
som nå ikke var fult så liten lenger, nøyer seg ikke med å løpe 15-20 meter
forran meg. Nei , nå er det søk, om enn litt trang enda. Det går i lett
uanstrengt galopp gjennom lyngen. Med omtrent tre minutters intervaller
kommer han bortom for å kontrollere at jeg fortsatt er med. Ellers hverken
ser eller hører jeg noe til ham. Jeg går sakte og stille. Blir han lenge
bort står jeg å venter på ham. Antrekket er varm for årstiden, men til gjengjeld
skaper den ikke lyd.Denbestår av ull lue, tykk ullgenser og vadmelsbukser.
Utenpå skoene har jeg tykke raggsokker.
Brått ble skogens vante lyder brutt av opphisset kakling og lyden av
mange og store vinger som slo borti grangreiner. Jeg holdt pusten, joda
flere av fuglene slo inn i grantrær i nærheten. To av dem kaklet iltert
ned mot den frekke "reven". Men hvorfor halser ikke Tuki?
Det gikk 30 sekunder, men så begynte han. Først sakte usikker gjøing, men
så forteller den urgamle trangen i arven hans at dette er riktig. Losen
blir stødigere, men fortsatt for spredt til at jeg kan krype på holdt i
ly av lyden fra ham. På nytt lød lyden av vingr mot granbar og losen stoppet.
Fuglen kom rett mot meg, jeg frøs fast. Det suste fra vingene da den unge
tiuren passerte knappe meteren over hodet. 3 sekunder sene kom den lille
røde spetsen for full fart. 5 meter forran meg stoppet han , så på meg med
store undrende øyne før han kastet seg rundt og løp tilbake.
Ikke mange sekunder senere startet en ilter kakling. Kaklingen avtok og
tiltok i intensitet. Det gikk ett minutt uten noe tegn til hundens tilstedeværelse,
men så ble det duo i skogen. Den lille røde var så ivrig at han rett som
det var gikk opp i fistel som en tenåring i stemmeskifte.
Jeg la meg ned å begynte å åle med nesa dypt nede i torva.
Etter omtrent ti minutter hadde jeg pløyde en 50 meter lang fure i torva.
I alle fall kjentes det sånn. Jeg lå bak en tue og hadde 8-10 meter mellom
meg og duoen. Det var fortsatt samme intensitet over begge.
Jeg lurte et øye over tua. Joda, det var den samme damen som i fjor. Hun
satt 2 meter over bakken med ruggen mot meg mens hun strakte hals ned mot
den frekke reven og fortalte ham hva han var verdt. Tuki sto 3 meter foran
og ga svar på tiltale av all kraft.
Jeg lå å betraktet duetten noen minutter. Så reiste jeg meg opp og sa "Takke
for sist".
Begge ble helt stille. Hun vred på hodet, så på meg et kort øyeblikk og
slo ut. Tuki ga full fart etter. Han ble borte i 3 minutter uten å finne
henne igjen.
Dette var den lille rødes første los. I de derpå følgende uker hadde vi
hagla med. Vi finner den fjærkledde damen nesten hver gang vi går i teigen
med den gamle tette granskogen. Men vår venninne har lært og tar til vingene.
Det har også Tuki, så i løpet av denne høsten bemektiget vi fryseren med
flere fine søndagsmiddager.
|
Bok anmeldelse
Google Books
|