|
| Arkiv artikkel fra den 10-08--1993 Tuki og den fjærkledde damenEn liten rød tøffing på 8 uker hadde bolig i pappkassen under skrivebordet. Sammen med den jevgamle dreveren Kalle besørget de full fres det meste av dagen på det i fra før travle kontoret. Tuki beholdt tilnavnet Lech Walesa til han var vel 4 mnd for sin manglende kontroll på kjølevannet I begynnelsen av september var den lille røde blitt 3 mnd og vi tok jevnlig småturer inn på åsen.Tuki holdt seg gjerne 15-20 meter forran meg på stien. En dag var vi i farta gjennom en teig gammel rank granskog. Både Tuki og jeg skvatt til ei røy tok til vingene og vrei seg mellom trærne. Den lille røde spetsvalpen sto undrende og så skiftevis etter fuglen og på meg. Hvorfor alt dette bråket? Røya satte seg opp bare 30 meter nedenfor stien. Trolig hadde hun bare oppdaget hunden. Jeg lirket av meg joggeskoene slik at vi kunne lure oss tille ned for å hilse på. Hvert fottrinn ble nøye vurdert. Foten må ned uten knaking, knekking eller rasling i lyngen. Etter 5-6 minutter var vi kommet ned til en liten glenne i skogen. Enda var det ikke tegn til den fjærkledde damen. Enda en gang grensket jeg trærene rundt glenna. Nei. hun må ha slått inn høyt oppe i treet og sluppet seg lydløst ut igjen konkluderte jeg. Tuki somhele tidenhadde holdtseg rundt bena mine mens jeg rykket fram sto nå midt ute på glenna. Jeg tok to skritt fram og dermed braket hun ut. Tuki gjorde noen raske byks etter henne og kom men en hissig melomting mellom grynt og bjeff. Hva skulle dette hastverket være godt for? Merkelig at jeg ikke hadde fått øye på henne. En grenen hun hadde sittet på seg vaiet fram og tilbake. Den var bare 1½ meter over bakken og bare 7-8 meter unna oss. I midten av september året etter var Tuki blitt 15 mnd. Storfuglene er svært stasjonære, så jeg hadde god tro på å få møte henne igjen. Den lille røde, som nå ikke var fult så liten lenger, nøyer seg ikke med å løpe 15-20 meter forran meg. Nei , nå er det søk, om enn litt trang enda. Det går i lett uanstrengt galopp gjennom lyngen. Med omtrent tre minutters intervaller kommer han bortom for å kontrollere at jeg fortsatt er med. Ellers hverken ser eller hører jeg noe til ham. Jeg går sakte og stille. Blir han lenge bort står jeg å venter på ham. Antrekket er varm for årstiden, men til gjengjeld skaper den ikke lyd.Denbestår av ull lue, tykk ullgenser og vadmelsbukser. Utenpå skoene har jeg tykke raggsokker. Brått ble skogens vante lyder brutt av opphisset kakling og lyden av mange og store vinger som slo borti grangreiner. Jeg holdt pusten, joda flere av fuglene slo inn i grantrær i nærheten. To av dem kaklet iltert ned mot den frekke "reven". Men hvorfor halser ikke Tuki? Det gikk 30 sekunder, men så begynte han. Først sakte usikker gjøing, men så forteller den urgamle trangen i arven hans at dette er riktig. Losen blir stødigere, men fortsatt for spredt til at jeg kan krype på holdt i ly av lyden fra ham. På nytt lød lyden av vingr mot granbar og losen stoppet. Fuglen kom rett mot meg, jeg frøs fast. Det suste fra vingene da den unge tiuren passerte knappe meteren over hodet. 3 sekunder sene kom den lille røde spetsen for full fart. 5 meter forran meg stoppet han , så på meg med store undrende øyne før han kastet seg rundt og løp tilbake. Ikke mange sekunder senere startet en ilter kakling. Kaklingen avtok og tiltok i intensitet. Det gikk ett minutt uten noe tegn til hundens tilstedeværelse, men så ble det duo i skogen. Den lille røde var så ivrig at han rett som det var gikk opp i fistel som en tenåring i stemmeskifte. Jeg la meg ned å begynte å åle med nesa dypt nede i torva. Etter omtrent ti minutter hadde jeg pløyde en 50 meter lang fure i torva. I alle fall kjentes det sånn. Jeg lå bak en tue og hadde 8-10 meter mellom meg og duoen. Det var fortsatt samme intensitet over begge. Jeg lurte et øye over tua. Joda, det var den samme damen som i fjor. Hun satt 2 meter over bakken med ruggen mot meg mens hun strakte hals ned mot den frekke reven og fortalte ham hva han var verdt. Tuki sto 3 meter foran og ga svar på tiltale av all kraft. Jeg lå å betraktet duetten noen minutter. Så reiste jeg meg opp og sa "Takke for sist". Begge ble helt stille. Hun vred på hodet, så på meg et kort øyeblikk og slo ut. Tuki ga full fart etter. Han ble borte i 3 minutter uten å finne henne igjen. Dette var den lille rødes første los. I de derpå følgende uker hadde vi hagla med. Vi finner den fjærkledde damen nesten hver gang vi går i teigen med den gamle tette granskogen. Men vår venninne har lært og tar til vingene. Det har også Tuki, så i løpet av denne høsten bemektiget vi fryseren med flere fine søndagsmiddager.
|
Liker du disse nettsidene? Gi noen kroner slik at de kan bli enda bedre Dette nettstedet er laget av pairboka Friluftsliv året rundt Bestill boka fra forfatteren her
ISBN nummer: 9788292520017
Bestill boka fra din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark bokhandel Bok anmeldelse Bok&Media Google |