|
|
Arkiv artikkel fra den 10-07--1996
Varangerfjordens seler
For mange skandinaver gir Varangerfjorden helt spesielle assosiasjoner.
Her er spisskammeret som har lokket folk fra helt forskjellige kulturer
gjennom mer enn 4000 år. I dag beskriver egen til Ishavet en turistrute,
men inn til for 100 år siden var dette vegen vekk fra sult og kummerlige
kår. Randsoner, enten det er mellom hogstflater og gammelskog eller mellom
storhavet og storskogen, har alltid spesielt godt med vilt og Varangerfjorden
er ikke noe unntak. Dette området danner ikke bare grensen mellom havet
og skogen, men trekker også opp grenselinjen mot Arktis. En rekke dyrearter
har her sin utbredelsesgrense og spesielt gjelder det selene. Her møtes
kystselen og de arktiske selene og ikke noe annet sted i Europa kan mønstre
så mange selarter og så mye sel.
Selarter
Kystseler
Langs norskekysten har vi 2 arter som gjerne oppholder seg i nærheten av
fastland i motsetning til de arktiske selene som ikke er så nøye på om de
har landkjenning og i prinsippet kan leve hele livet uten å ha sett fastland.
Haverten (Gråsel)
er den mest utfordrende motstanderen for en jeger. Voksne dyr erverver seg
etterhvert en utrolig evne til å komme helskinnet fra kritiske situasjoner.
En del haverter spesialiserer seg på å stjele laks fra laksegarn i fiskesessongen
og kan ødelegge for titusener av kroner. Andre haverter legger seg etter
fiskeoppdrettsanlegg. Haverten kan nå opp i en alder på 20, 30 og kanskje
enda eldre. Med en kroppsvekt på 300 -350 kg er dette imponerende mastodonter.
Artens norske navn "havert" betyr "den som erter (retar) havet!". Navnet
har den fått fordi den holder til i områdene hvor storhavet gjør sitt første
møte med brenninger, skjær og fastland. Den har en langt mer robust kroppsbygning
enn andre selarter og er tilpasset et liv i brenninger og brottsjø. Det
er mest eldre dyr som har kjøtt av varmblodige dyr på menyen. Tennene er
imidlertid ikke beregnet på å rive opp og bite av ben og kjøtt. Derfor håndterer
haverten store fisker og varmblodige dyr som en krokodille. Med hodet og
hals godt over vann rister og sliter den i byttet slik at det flenges opp
i mindre biter som den kan svelge. Det er sett haverter som har spist ringsel,
små grønlandssel, fugler og endog svømmende hunder.
Haverten skiller seg i det hele tatt fra sine andre fettere gjennom sin
rå og brutale omgangsform. Under parringstiden i november, desember og januar
holder den sitt harem under streng kontroll og aviser enhver rival gjennom
blodige slåsskamper. Hals, bryst og rygg på eldre haverter er da også gjerne
fulle av større og mindre arr og huden blir etterhvert nesten forbrusket.
Selve paringsakten går for seg i vannet gjennom at haverten biter seg fast
i nakken på sin utkårede og serverer uten nærmere godkjennelse. På Henøyene,
omlag 25 kilometer fra grensen til Norge har haverten sin kaste- og paringsplass
i Varangerfjorden. Her samles noen år mer enn 1 500 kjønnsmodne individer
for å føde sine unger og parre seg.
Hannene holder harem som de bevokter og holder en brutal kustus på. Kastingen
og paringen skjer i november, desember og januar og om været er dårlig blir
dødeligheten på ungene høy. Haverten blir kjønnsmoden i en alder på 4-6
år og ikke kjønnsmodne dyr holder seg unna kaste og parringsplassene. Som
regel er det gode jaktforhold på ungdyr på den norske delen av Varangerfjorden
nettopp i denne tiden.
Dresserte gråsel
På Kola er haverten fredet. Årsaken til det er at Russerne holder disse
store dyrene som vi bruker tjenestehunder. Lokalisering av vrak, tapte gjenstander,
utlegging, henting av gjenstander og redning er oppgaver som trenete seler
er brukes til. Trolig brukes de både militært og sivilt på samme måte som
amerikanerne bruker dresserte delfiner. For å unngå at individer som det
har tatt årevis å trene opp skal gå tapt for jegeres kuler er hele bestanden
fredet. En havert vandrer med letthet mer enn 60 km i døgnet, så selv om
det er store avstander i Finnmark vandrer selv helt unge dyr mange mil i
løpt av de første månedene. I desember -91 ble en 6 uker gammel unge avlivet
i nærheten av Kirkenes. Den var født på Henøyene omlag 75 km vekk og ringmerket
4 uker tidligere. Den hadde enda ikke skiftet hele ungepelsen.
Steinkobbe
er den mest tilpassningsdyktige av alle selartene og kan ses i havnene i
flere av våre skandinaviske storbyer såvel som på Svalbard. I Europa har
den muligens sin største forekomst i Porsangerfjorden i Finnmark, der det
er en stamme på mellom 400 og 600 individer. Varangerfjorden har imidlertid
ingen stor bestand, fordi den mangler typiske skjærgårdsområder med lune
farvann. Den største bestanden er på omlag 50 -100 dyr som holder til på
Østsiden av fjorden. De treffes lettest på sommeren når de ligger på sandbankene
og skifter pels. Varangefjorden strekker seg også inn i Russland og mot
marinebasen i Petsjengafjorden. Mens dette området var under Finsk styre
var det bra med sel i denne fjorden. Som følge av sterk forurensing er det
mulig at stammen er borte. Imidlertid blir det jevnlig sett steinkobbe ved
grenseelven Grense Jakobselv omlag 25 km unna. Den nordligste stammen av
steinkobbe er på Svalbard. Rundt Kong Karls Forland har det vært en stamme
på mellom 300 og 600 seler i mer enn 100 år.
Arktiske seler
Grønlandssel
Sommer, høst og tidlig på vinteren står lodda og beiter i randsonen mellom
isen rundt nordpolen og ishavet. Fram mot påske kommer den sigende inn mot
Varangefjordens kyster for å gyte. Loddestimene går helt innunder land,
gjerne inn i bunnen av fjordene. Da kan man sitte i båten med 1½ meter vann
under kjølen uten å se annet enn fisk under seg. Når lodda har gytt dør
mye av den. Da kan trange fjordarmer med liten vannsirkulasjon få en stram
stank og et tydelig oljelag som dekker store områder. I kjølvannet av loddestimen
kommer Grønlandsselen. Av og til i små flokker, men også i horder på opp
til 10 000 individer.
Det er lett å skjelne mellom kjønnsmodne- og ungdyr. En voksen grønlandssel
har et stort mørkt område på hver side av ryggen og gamle dyr får helt svart
maske. Ungdyrene som er under 4-6 år mangler disse tegningene og er grå
med lysere buk og litt spettet på sidene.
Spekklaget er tykkest når de kommer til kysten og blir mindre og mindre
etterhvert. Når de igjen setter kursen mot isen rundt nordpolen i april,
mai eller juni kan spekklaget være ganske få millimeter tykt. Noen få grønlandsseler
får unger i Varangerfjorden, så det er dekning for å hevde at det finnes
en egen Varangerfjordstamme av Grønlandsselen. Fisken går ned på store dyp
når selen kommer, ofte ned på 2-400 meter for å unngå de dyktige jegerne.
Dette til stor fortvilelse for fiskerne som får problemer med å finne fisken
og i tillegg får ødelagt garnene med druknede seler. Flokkene svømmer med
en fart på opptil 5-8 km/t og kan tilbakelegge mellom 50 og 100 km i døgnet.
Når isen ligger i fjordene på kalle vintre kryper enslige og små grupper
opp på isen. Dyr på opp til 100 kg bruker hull i isen og kan ses flere kilometer
fra iskanten, mens gamle dyr vanligvis ligger ved iskanten. Når de store
selene ligger på iskanten føler de seg tydeligvis trygge, for de krabber
ofte flere titalls meter inn på isen. Selen legger seg ikke opp før isen
er dekket av snø. Det skyldes trolig at snøen isolerer og er mykt å ligge
på. En voksen grønlandssel veier 150 - 200 kg.
Ringsel (Vikaresel)
Er den vanligste selarten i fjordene om vinteren der den ligger som grå
flekker på fjordisen. Det er mest ungdyr på 20 - 50 kg. Den har evnen til
å lage og vedlikeholde pustehullet i isen bedre enn noen annen art. De unge
dyrene kan vandre langt opp i elvene, og av og til går de på grunn fordi
de har laget pustehullet på for grunt vann. Når det blir fjære sjø blir
de liggende på is som ligger på bunnen og kan få lange vandreturer til nytt
pustehull med vann på undersiden. Av og til kan slik vandrende seler påtreffes
langt fra havet. År om annet blir de også påkjørt når de krysser riksveien.
Slike seler som kommer fra langt fra smutthullet tilbake til ishavet blir
lett offer for rev, ravn og store rovfugler. Fuglene hakker ut øynene på
selen, mens reven og andre firbente rovdyr avliver på mer ordinære måter.
Ringselen ligner mye på steinkobbe og det er lett å forveksle dem på lang
avstand. Ringselen har et langt spinklere hode samt tydelig og typiske ringer
i pelsen.
Blåsel /bartesel
Bartesel, blåsel eller storkobbe er ikke helt vanlig, men det felles årlig
noen eksemplarer. De kan forekomme gjennom hele året, men er vanligst i
mars-mai. Blåselen lever av skjell som den finner ved å rote på bunnen med
de brede framsveivene og sorterer ut med hjelp av de lange værhårene. Voksne
individer kan bli over 3 meter lange og veie mer enn 300 kg. De har en delikat
lyseblå eller grå farge og er som regel svært naive og uredde mennesker.
På Svalbard kan man komme helt inn på et par meters hold med småbåt når
de ligger og soler seg på isflakene.
Hvalross
År om annet gjør hvalrossen et besøk. Den er fredet og således ikke jaktbar,
men er allikevel et spennende skue. I både vinteren 91 og 91/92 har en hvalross
på omlag 3 meter hatt tilhold i nabofjorden Tanafjorden. Hvalrossen kan
bli opptil 1½ tonn stor. Unge individer spiser skjell, bunndyr og fisk,
mens eldre dyr har et mer nyansert spisekart med sel, småval og hva som
ellers byr seg av fisk og kjøtt. Ungdyret som hadde tilhold under brygga
på et Fiskemottak i Tanafjorden ble foret fra hånden med frossen laks og
tok seg ellers til rette med det som lå under brygga av fiskeslo og skjell.
På Grønland er det observert en hvalross som solet seg på isflak da en flokk
spekkhugger kom forbi. Hvalrossen gled ut i havet og kom etter en stund
opp med støttennene i nakken på en ung spekkhogger. Så det er ikke uten
grunn at eskimoene frykter hvalrossen mer enn noe annet dyr. På Svalbard
har forskeren iakttatt hvordan hvalrossen drepte en ung ringsel. Ettersom
den i likhet med haverten mangler skikkelige tenner til å dele opp slaktet
med, holdt den selen mellom framsveivene mens den brukte støttennene som
flensekniver og delte opp byttet. Når hvalrossen ligger på land er den dorsk
og som regel ganske ufarlig. I Finnmark er det fler som har klappet hvalrosser
som har ligget på land og tatt seg en vil.
Klappmyss
er lett kjennelig med den store ballongen som hannene har på nesen. Den
blåses opp når den rivaliserer om damene. I Kvitsjøen er klappmyssen vanlig,
mens det er svært få som har sett den i Varangerfjorden. Imidlertid er det
god plass i disse områdene, og det er ofte langt mellom dem som kan skille
mellom de forskjellige artene. Imidlertid er det skutt klappmyss utenfor
Kirkenes før krigen, så at den forekommer er sikkert.
Jakt
Under seljakt er det få av erfaringene og ferdighetene fra andre jaktformer
man kan trekke veksler på, bortsett fra gode skyteferdigheter og trening
i å bruke slaktekniven. Det er først og fremst godt sjømannskap og kunnskaper
om selen som gir resultater. Jaktiden er fra 1. desember og ut april i Varangerfjorden.
Seljakten foregår dermed på den tiden av året som har de mest utfordrende
forholdene på havet.
Jakt fra båt
Hverken steinkobbe eller havert legger seg normalt på isen, og især haverten
må ofte jaktes ytterst ut mot det åpne havet. Det er ikke mulig å skyte
fra båt i åpen sjø. Derfor brukes båten til å finne selen og til berging
av skutte dyr. Med en rask båt patruljeres områdene hvor selen holder til.
Når en nysgjerrig sel stikker opp hodet blir en skytter satt på land noen
hundre meter unna. Han smyger forsiktig på hold og legger seg klar med våpenet
i påvente av at selen på ny skal stikke opp hodet for å se på båten. Selen
kan dukke opp hvor som helst, og det er vanskelig å bedømme avstanden riktig.
Ofte duver også hodet opp og ned i sjøen. Noen ganger er hodet oppe i 1
sekund.
Andre ganger i 15 sekunder.
Om ikke selen har vist seg på 10-15 minutter vinkes båten tilbake og man
fortsetter patruljeringen etter nye dyr. Ofte kan det være lurt å kjøre
en runde foran jegeren på land for å pirre selens nysgjerrighet. I båten
bør det være to personer. En til å føre båten og en til å berge selen. I
samme øyeblikk som skuddet lyder gir båten gi full fart mot det døde dyret.
Noen ganger flyter den bare et par sekunder, andre ganger opp til et par
minutter slik at båten rekker fram. Er selen skadeskutt, noe som er meget
sjelden, kommer den alltid opp i overflaten hvor den raskt kan avfanges
med et skudd fra haglen. Bergingsmannen står klar med en lang aluminiumsstang
med store kroker i enden som han huker selen med. Om selen ikke veier så
mye over 100 kg hives den om bord, ellers taues den til land hvor den slaktes.
En stor del av selene synker før båten rekker fram. Om det ikke er dypere
enn fem seks meter kan man med vannkikkert og en lang aluminiumstang ofte
lykkes å berge den. Er det dypere er selen tapt om man ikke har med dykkerutstyr.
En sjelden gang oppdager man sel som ligger på land. Da er det om å gjøre
å opptre forsiktig og stille. Jegeren settes på land langt fra selen og
smyger motvinds mot dyrene. Selen ser dårlig, men har utmerket luktesans.
Imidlertid kan den i likhet med hunder lett skille ut bevegelser. Derfor
må skytteren komme på skuddhold i skjul av terrenget. Ligger selen på skjær
eller øyer settes skytteren i land på motsatt side av skjæret.
Jakt på isen
En sel som ligger på isen er som regel ikke redd mennesker før avstanden
er 140-160 meter. Da begynner de skiftevis å titte ned i pustehullet og
bort på jegeren. Den aker seg gjerne nærmere hullet og står klar til å stupe
ned i det mørke, kalle og trygge ishavet. Når disse varselsignalene kommer
er du nære nok. Det er på tide å legge seg ned, brette ut tofoten eller
legge rifla på annet underlag for maksimal støtte. På veien fram mot selen
har du hele tiden prøvd å vurdere avstanden. Med trening kan en ut fra selens
farger, tegninger og kroppsform anslå omtrentlig størrelse. Andre referanser
finnes som regel ikke for å bedømme avstanden. Avstandbedømmelsen baserer
seg altså på hvor stor selen antas å være. Av og til kan det bli katastrofale
feilberegninger. En uerfaren venn smøg innpå noe han trodde var en ung blåsel
på vel en meters lengde. Han skjøt når han trodde seg være på hold. I virkeligheten
var det en 3 meter lang og nærmere 300 kg stort eksemplar. På en 50 kg sel
er treffområdet 10cm høyt og omlag 20 cm langt, avhengig av hvor stor sårkanal
kulen lager. Det er lett å beregne avstanden 30 meter feil, så skuddet må
være tilsvarende 10'verdi på skiveskyting. Kulen må enten slå av ryggsøylen
eller ødelegge hypofysen. Ellers rekker selen å flytte kroppsvekten fremover,
forsvinner ned i hullet og er tapt til krabber og bunndyr.
Våpen og ammunisjon
De norske bestemmelsene krever at til seljakt skal det brukes kule skutt
fra et våpen med riflet løp. Kaliberet skal være minst 5.6 mm og det skal
være annslagsenergi på minst 200 kgm (1962 J) på 100 meters avstand. Dermed
faller de klassiske småviltvåpnene utenfor. Til avliving av unger har det
vært tillatt brukt 222 på fangstfeltene, men for jakt langs norskekysten
er det som regel vanlige storviltvåpen som brukes. Min favoritt 22-250 med
riflestigning 1:9 slik at 4,4 og 4.8 grams kuler stabiliseres. Dette er
etter min vurdering det ideelle våpen. Flat kulebane, god skuddvirkning
og lite rekyl, men 243 Win, 6.5x55 er sikkert like bra. Om man skyter presist
med våpen med noe rekyl er 30.06 og andre storviltkalibre velegnete under
forutsetningen av at skuddet kan plasserer tilstrekkelig nøyaktig. Det gjelder
særlig under jakt på isen, hvor bare et par krampaktige bevegelser i selen
fører til at den glir ned i hullet og er tapt.
Hagle
Til avliving av skadeskutte dyr i sjøen er hagle med grov hagel utvilsomt
beste medisin. Hodeskudd ut til 15-20 meter med grov hagel medfører naturligvis
instant avliving. Når man vandrer langs iskanten eller fra båt opplever
man ofte at småseler nysgjerrig stikker opp hodet på 3-10 meters avstand,
betrakter deg forundret noen sekunder og dykker rolig igjen.
I slike situasjoner er hagle beste medisin, men til jakt er det kun tillatt
med rifle. Avliving av skadeskutte dyr blir en annen sak. Selens skjelett
er mykt, nesten bruskaktig. Det har trolig sin årsak i at det skal tåle
å dykke ned til 250 meter. Da blir særlig brystkassen på selen presset sammen.
Eneste del på selen som består av virkelig hardt beinvev er penisbenet.
Jeg ble gjort oppmerksom på dette av en pelsdyrfarmer som forer med oppmalt
kjøtt fra rein og sel. På rein måtte han skjære vekk de fleste benene før
det kan kvernes, mens alle typer sel går rett gjennom, bare han skjærer
vekk penisbenet.
Kjøtt og trofé
Kjøtt av havert og eldre steinkobber er ofte noe stramt i smaken, mens kjøtt
av unge grønlandsseler, ringseler og blåser kommer høyere opp på skalaen
enn elgkjøtt. Det inneholder svært lite fett og er av meget høy kvalitet.
Det er ikke uten grunn at eskimoene er nesten fritatt for hjerte og karsykdommer.
Smaken er noe i mellom storfekjøtt og valkjøtt men med langt finere konsistens.
For å kunne tilbringe lang tid under vann og dykke dypt bruker selen hemoglobinet
i blodet til å lagre oksygen. Selens lunger er ganske små. Derfor har selen
tre ganger mer blod enn tilsvarende landpattedyr. Det vil si at et menneske
omgjort til sel ville ha omlag 12 liter blod. Derfor blir kjøttet nesten
kullsvart når det kokes eller stekes. Et annet spesielt trekk er at kjøttet
ikke tåler luft, lys eller varmegrader over lengre tid. Da harskner det.
Selkjøtt bør snarest mulig blodtappes, avkjøles og vakuumpakket eller blokkfryses.
På grunn av de samme marine fettstoffene må også skinnet behandles på en
helt spesiell måte for ikke å surne.
Kraniet på selen er ofte ødelagt av skuddet, så det er like vanlig å ta
i vare penisbenet som trofé i tillegg til skinnet.
Bilder
1. Ung grønlandssel som ligger på iskanten
2 Jegeren går rett mot ringselen som soler seg på isen. Det er viktig å
ha vinden i ansiktet
for å unngå vitring.
3. Selen løfter hodet og ser skiftevis ned i hullet og på jegeren. Den aker
seg litt nærmere smutthullet som danner åpningen til sikkerheten i ishavet
og avventer situasjonen
4,5. Selen ligger ved pustehullet. Noen grynt fra jegeren får den til å
løfte hodet og skuddet går.
6. En råk i isen der strømmen er sterk. Skytteren ligger i helspenn i påvente
av at selen
skal stikke opp hodet.
7. Skuddet traff. En vellykket jakt.
8. En gammel sadelsel (grønlandssel) felt ved iskanten. Selen har krøpet
langs iskanten et
godt stykke i løpet av natten.
9. Under netter med nordlys og fullmåne er det ideelle forhold for seljakt
på isen. Man kan komme på kloss hold av de sovende selene.
10. En vellykket jakt på ringsel. Dyret slepes tilbake til båten som venter
ved iskanten.
11. Når det er langt til land blir det tunge tak å dra dyrene av isen.
12. En grønlandssel som har lagt seg opp på isen på flo sjø og havnet på
tørt land når det ble fjære. Den ble et lett bytte for en Finsk Spets og
en Akita Inu som demonstrerer stålospå Grønlandssel.
13. Om det er mye sel er det praktisk med trekkhunder til å dra skrottene
av isen.
14. På vei hjem etter en vellykket seljakt.
15. Seljeger med tre voksne grønlandsseler, en ringsel og to unge grønlandsseler.
16.| Vellykket jakt på grønlandssel.
17. Denne haverten er skutt i Varangerfjorden i november 1990 og veide350
kg. Det er den største havert som er registrert i Norge, selv om det utvilsomt
finnes tørre individer.
18. En storkobbe/blåsel som har svømt inn i et nylonbånd og fått det ned
rundt magen. Det har skåret seg dypt gjennom spekket og inn i kjøttet. Dyret
var sterkt avmagret. Et Tydelig bevis på at sivilisasjon har nådd arktis.
19. En liten blåsel er skutt i havet og berges av bergingsmannen.
20. Om dyret er så stort at det ikke kan trekkes ombord bukseres det til
et svaberg hvor det kan tas på land og slaktes.
21. Ofte synker selen før bergingsbåten rekker fram. Da er eneste løsning
å bruke dykker.
22. Det pågår forskningsprosjekt på havert både i Norge og Sovjet. Her er
en merket havert om det ligger dypere enn 5 meter.
23. Under jakt etter havert langt til havs er man gjerne henvist til å tilbringe
det meste av dagen i båten.
24. Haverten er bereget. Et eksemplar på opp mot 200 kg.
25 Om været er stille lengst ute i havet er mulighetene for resultater gode.
Best forhold er det ofte rett etter uvær.
26. En 100 kilos blåsel i sikte.
27. Selen har 3 ganger mer blod enn tilsvarende landpattedyr. Slakteplassen
får dermed ofte et dramatisk preg.
28. Slakting av en meget stor havert.
29,30.En flokk haverter på et skjær.
31=>35 Havert betyr "den som erter (retar) havet" og passer bra på et sel
som trives best i områder hvor havet bryter og sjøen er krapp.
36,37,38Grønlandsselen svømmer karakteristisk på rygg og holder en fart
på 5-8 km/t. Den tilbakelegger 50-100 km pr døgn. De svarte maskene og svarte
sadelene indikerer at det er fullvoksen dyr.
|
Bok anmeldelse
Google Books
|
